Kjære Siv og Erna! Jeg ville gjerne fortelle dere min historie. I 13 år har jeg vært alenemor for en fantastisk sønn. Jeg ble gravid som 19-åring og beholdt barnet fordi tanken om å ta abort ikke føltes riktig for meg. Barnets far har meldt seg fullstendig ut av livet hans. I disse 13 årene har jeg delvis jobbet som vikar, og delvis vært sykemeldt. Dere skjønner, jeg har hatt en trøblete barndom og en enda mer trøblete ungdomstid. Dette setter sine spor. Når man i tillegg står alene med alt ansvaret, blir man sliten.
Av Marianne Karlsen (33)
En av de viktigste grunnene til at jeg fikk sosial angst for 8-9 år siden, var at jeg følte meg som en byrde for samfunnet. Som ei som alltid har vært politisk aktiv, som ei som betaler skatt med glede, satt jeg og følte jeg tok andres skattepenger. Jeg ville ikke mer. Så, med AAP i ryggen, sa jeg nei til å søke ufør, og begynte på lærerstudiet.
Jeg vil ikke bare bidra til felleskapet, jeg vil også forhindre at andre faller utenfor samfunnet. Utenforskap er farlig. Jeg vil jobbe for et velfungerende demokrati ved å sørge for gode utdannede borgere. Men så kommer dere da, og gjør endringer i AAP-vilkårene. Og plutselig sitter jeg her uten penger, med et år igjen, uten å kunne fullføre studiene mine.
Ikke får jeg noen jobb heller, fordi jeg er ikke ferdig utdannet lærer ennå. Selv med en ferdig skrevet bachlor. Ikke nok med det, men inntekten min ble stoppet brått i fra 1. juli, fra sommerferiestart. Så NAV mener altså at jeg som lærerstudent skal begynne å jobbe i mai, når eksamener og oppgaver står på som verst?
Situasjonen min er fullstendig låst. Uansett hvilken vei jeg snur meg står jeg og sønnen min uten inntekt en hel sommer. Og jeg får ikke fullført studier og samtidig satt mat på bordet. Om jeg presser meg gjennom et år med jobb og studier, holder nok ikke helsen og jeg vil ende tilbake på en eller annen ytelse.
Jeg ser ikke logikken i det som nå skjer. Jeg forstår innstrammingene av ytelser på generelt grunnlag. Samfunnsøkonomisk sett trenger vi mennesker som bidrar, mennesker i jobb. Men, hvorfor spenne bein på noen som er på vei til å bidra? Noen som har jobbet for å kunne bidra? Bør ikke utdanning prioriteres slik at vi faktisk kan styrke samfunnet med de yrkene vi har behov for?
Så, kjære Siv, Erna og dere andre i regjeringspartiene, hva gjør jeg nå? Hvor snur jeg meg nå? Jeg ønsker å bidra, jeg vil så gjerne være en del av samfunnet. Jeg vil være en del av felleskapet. Ikke ta fra meg dette! Vær så snill, gi meg en sjanse!