Last updated on 27. januar 2023
«Vi tror ikke at fattigdom får folk ut i jobb», skriver stortingsrepresentant Tuva Moflag (Ap) i et debattinnlegg i Nettavisen. Det er et viktig utsagn dersom det følges opp med tydelige endringer i politikken.
Hvis det derimot gir få eller ingen konsekvenser for hvordan partiet vil ta vare på de som står utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom, hjelper det ingenting. Hvis det gir få eller ingen konsekvenser for hvordan partiet i praksis vil bekjemper fattigdom, hjelper det ingenting. Da blir det bare ord.
SPENT PÅ HVA SOM KOM
Jeg har alltid ment at politikere skal dømmes etter det de gjør, ikke bare etter det de sier. Likevel er det viktig når Arbeiderpartiets sosialpolitiske talsperson og andre nestleder i Stortingets arbeids- og sosialkomité forsøker å forklare om det er forskjell på Høyres og Arbeiderpartiets arbeidslinje. Jeg har lenge etterlyst at sentrale folk i Ap klargjør om det er noen slik forskjell. Tankegodset er jo mye likt. Derfor var jeg spent på hva som kom.
Les mer: Arbeidslinja skal ikke brukes som et slagord for å piske syke mennesker i jobb
Moflag lykkes et stykke på vei, men øvelsen er ikke overbevisende. Dette er mye forsvar av det odiøse begrepet arbeidslinja, som Ap bør finne et annet ord for, men lite om hva som skal til for å hindre at syke mennesker havarerer økonomisk, slik det skjer akkurat nå. Det er mye om å utnytte folks restarbeidsevne, men lite eller ingenting om hva som skal til for å sikre et verdig liv til de som har så store helseutfordringer at de ikke kan jobbe. De finnes nemlig. Ikke alle tar det inn over seg.
«LØNNE SEG Å JOBBE»
Moflag skriver at Arbeiderpartiets forståelse av arbeidslinja er at det skal lønne seg å jobbe. Der kom det altså igjen. «Lønne seg å jobbe» er et munnhell som partiets representanter helst bør legge bort. Det holder at Høyre på autopilot kommer trekkende med denne frasen for å forsvare kutt og nedskjæringer i velferdsordningene.
Sannheten er at det nesten alltid, med noen unntak, lønner seg å jobbe. Det er ikke nødvendig å antyde det motsatte. Fortell oss heller hvordan Arbeiderpartiet vil redusere den politisk valgte fattigdommen og den galopperende ulikheten i samfunnet vårt på en slik måte at det monner. Og fortell oss hvorfor det ikke er en god idé å øke fribeløpet for uføretrygdede til 1 G (grunnbeløpet i folketrygden) slik vi har foreslått.
DET SKJER NOE
Rett skal være rett. Det er i ferd med å skje noe i Arbeiderpartiet, selv om det går treigt. Den ene lokalpolitikeren etter den andre står fram og uttaler seg kritisk til sosialpolitikken og arbeidslinja i forkant av partiets landsmøte.
De økonomiske velferdsordningene er lagt på et for lavt nivå og førte folk inn i fattigdom og uhelse allerede før den økonomiske krisa vi nå befinner oss i.
«De økonomiske velferdsordningene er lagt på et for lavt nivå og førte folk inn i fattigdom og uhelse allerede før den økonomiske krisa vi nå befinner oss i», er budskapet fra varaordfører Mona Berger (SV) og nestleder i arbeid- og sosialkomiteen Gjermund Gorseth (Ap) i Trondheim bystyre. Dette er eksempler på viktige initiativer i lokalpolitikken og tydelige meldinger til regjering og partiledelse som også lokale Ap-folk stiller seg bak.
Les mer: NAV – seks politiske utfordringer
Det er også futt i avsparket når Akershus Arbeiderparti presenterer sitt forslag til en ny sosialpolitikk foran partiets landsmøte. Dette åpner for å vurdere både økt barnetrygd og «stønader og ytelser for å sikre at de er på et nivå man kan leve av». Det er noen som har sett lyset.
GODE SIGNALER
Vi registrerer at det er tidligere AUF-leder Ina Libak og stortingspolitiker Tuva Moflag som er initiativtakere til dette innspillet fra det store og tunge fylkeslaget, og Akershus er nettopp Moflags gamle hjemfylke.
— Jeg tror vi lander på en ny retning for sosialpolitikken på landsmøtet denne våren, sier Ina Libak til Vårt Land. Det er gode signaler. La oss håpe hun har rett. Tiden er overmoden.
Les mer: Stort forslag om ny sosialpolitikk: Ap-profiler vil øke barnetrygden
Retningen i fordelingspolitikken er riktig, og vi ser at det kan være mer på vei. På flere områder regjerer imidlertid Støre-regjeringen videre på Solberg-regjeringens kutt, for eksempel har de valgt å beholde det uverdig lave AAP-nivået for syke under 25 år. Det skaper armod, fortvilelse og en dårlig start i livet for syke, unge voksne. Dette skulle det vært ryddet opp i for lengst. Er det den vulgære utgaven av arbeidslinja som stopper Arbeiderpartiet her?
Det skaper armod, fortvilelse og en dårlig start i livet for syke, unge voksne.
Selv om partiet på papiret sier de vil redusere fattigdommen, vegrer de seg for heve minsteytelsene i folketrygden og sosialhjelpssatsene på en slik måte at det blir mulig å leve verdige liv. Det er også skuffende, for det er ikke mulig å redusere fattigdom uten å løfte i bunn. Så langt har det derfor festet seg et inntrykk av at Arbeiderpartiet må slepes etter håret i sosialpolitikken.
MÅ AGERE RESOLUTT PÅ NØDROPENE
Det vi trenger er trygghet for alle, gode fordelingsmekanismer og en politikk som legger til rette for at de som kan jobbe, får mulighet til det, selv om de er sjuke. Det er nemlig ingen nevneverdig uenighet om at arbeid kan være god medisin – for noen. En slik politikk må imidlertid legge større vekt på resthelse enn i dag, ikke bare på restarbeidsevne. Den sykes behov må settes mer i fokus. I tillegg er det nødvendig med en revolusjon i Nav.
Først må vi imidlertid sørge for at ingen sulter eller fryser. Der er det nødvendig at Arbeiderpartiet, ja hele Stortinget, snur seg rundt på hælen og agerer resolutt på nødropene. Krisa er så akutt for mange at vi kan ikke vente på utredninger som kommer en eller annen gang til høsten.
