Mitt største og stolteste arvestykke, så sirlig og usedvanlig vakkert brodert og sydd av min kjæreste mor, i månedsvis før konfirmasjonen min. Ikke visste vi den gang, på den store dagen, at livet skulle ta en så dramatisk vending etter mange år med studier og et solid arbeidsliv. Lite visste vi også om hvordan regelverk og politikk skulle virke inn fra den dagen jeg måtte gå til NAV og Folketrygden for å sikre livsopphold videre når sykdom rammet.
(Skribenten er anonym, men AAP-aksjonen kjenner vedkommendes identitet).
Karensåret ødela alt
En naiv overtro på den norske velferdsstaten. Som også strakk seg inn i helsevesenet, med usedvanlig lange køer og utmattende ventetid, og videre tildelte behandlingspakker som varte så altfor kort.
På denne veien skulle det vise seg at karensåret ble den enorme og utløsende faktoren som tok vekk all mulighet til videre arbeid. Å møte denne murveggen var både uventet og et nådestøt.
Jeg fikk forklart av Solberg-regjeringen at å miste all inntekt skulle få meg tilbake i arbeid. Et insentiv til å bli frisk fra en dag til den neste. For min del ble det totalt motsatt.
Jeg sluttet å spise – inkassokravene haglet ned i postkassen
(Teksten fortsetter under bildet)
Karensåret er over nå. Men den sitter fortsatt i hele kroppen og i hele livssituasjonen min.
Min tid med vår felles naive tro på Norge som verdens beste land er forbi
