Avishai Margalit skrev for en del år siden den tankevekkende boka «A decent society» ( et anstendig samfunn). Han definerte det som et samfunn hvor det ikke er institusjonell ydmyking av borgerne, og hvor borgerne ikke ydmyker hverandre. Det er den institusjonelle ydmykingen som er mitt anliggende her. Velferdsstaten har hatt som uttrykt mål at den skal gi alle innbyggerne rett til et verdig liv, dvs. uten fattigdom som i betydelig grad reduserer livsmulighetene. Det var en tid da vi sa at et samfunn hvor de dårligst stilte kunne ha et verdig liv, også var det beste for de som var godt bemidlet.
Av Rolf Rønning, professor i sosialpolitikk, Høgskolen i Innlandet
Det er trist å måtte fastslå at mange i dag synes å ha glemt Arnulf Øverlands påminning om at vi ikke skal glemme så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Den inkluderende tenkningen fra velferdsstatens solidaritetsperiode er i dag i stor grad erstattet med en tenkning om at de hjelpetrengende ikke er verdig trengende, men må stimuleres til å ta vare på seg selv ved at ytelsene deres krympes. Helt motsatt av de mange godt bemidlede beslutningstakerne, som stimuleres til innsats ved at de får høyere lønn og feitere bonuser.
«Nav-skandalen», og tallrike enkeltbidrag fra Nav-brukere, dokumenterer at det er en mistillitens logikk som styrer det systemet. Mange ses som potensielle misbrukere, og behandles deretter. De Nav-ansatte har et eget ansvar her, men det kan sies at de bare effektuerer tenkningen til et politisk flertall. At det kunne gå så lenge før det ble reagert på EØS-tilpasningen, kunne bare være mulig fordi sentrale personer i mange institusjoner delte Arbeidslinje-forståelsen om at det gjelder å begrense ytelsene. Også etter at skandalen var oppdaget, var det sentrale politikere som var indignerte over EØS- innblandingen, og mente vi måtte få tettet hullene snarest mulig. Navs praksis, med bred politisk støtte, er en klar institusjonell ydmyking av en stor gruppe innbyggere.
Ydmykingen forsterkes av den statlige politikken som flere år har skrudd til litt for å gjøre det vanskeligere for dem som har det vanskelig fra før (sosialhjelpmottakere, uføretrygdede mv.) Ved å senke promillegrensa for eiendomsskatt, bidrar staten til at kommunene mister muligheten til å bruke en i hovedsak sosialt rettferdig skatt til å ta fra de mer bemidlede og bruke til svake grupper. Men kommunene er også sjøl en del av felttoget mot svake og utsatte grupper.
I Lillehammer var Jobben (tilbudet til tidligere rusavhengige) lenge truet, og Kjør for livet (et tilbud til ungdom som trenger alternativ støtte) har stått i fare for å bli nedlagt, enda uavhengige beregninger viser at kommunen får 7 kr. igjen for hver krone investert i tiltaket.
Også i andre kommuner ser vi at rådmenn innstiller på at en begynner med ta tilbudet til de svake, hvor en kan spare noen hundretusener. Selv om det kan ende godt, dvs. at politikerne overprøver administrasjonen, så er forslagene – med den usikkerheten det skaper – en krenkelse av disse utsatte gruppene.
Politisk anstendighet tilsier at en begynner i andre enden, med å ta litt fra oss som tåler det, og som ikke lurer på hvordan vi skal få endene til å møtes. Det burde være en grunnrefleks hos beslutningstakere, på alle nivåer i administrasjon og politikk.
I et av Shakespeares skuespill, kler fyrsten seg ut nærmest som tigger og går rundt for å høre hva folk mener om han. Når leger blir pasienter får vi av og til vitnesbyrd om hvor dårlig systemet fungerer for pasientene. Kanskje burde flere beslutningstakere prøvd livet som stønadsavhengig. Forhåpentligvis kunne det gitt oss tilbake noe av den anstendighetstenkningen som var velferdsstatens utgangspunkt.
Foto: Illustrasjonsfoto og privat
Tidligere publisert i GD