Politikk er å ville gjøre en forskjell for folk. Det er ikke posisjoner, lange møter eller makt som er drivkraften. Det er muligheten til å endre og gjøre livene til folk bedre.Å bli syk kan ramme hvem som helst av oss. Deg og meg. Enten det er fysisk eller psykisk sykdom. Uavhengig av hva du jobber med, om du har nettverk eller om du har lite eller mye penger. Noen trenger tidkrevende utredninger og andre trenger lang opptrening. Behovene og sykdomsbildene er ulike. Tilfriskningsprosessene likeså. Derfor er det så fortvilende å se at regelverket – og dermed mulighetene for den enkelte strammes inn.
Av gjesteskribent Elin Gran Weggesrud (Ap), ordfører i Sande kommune
Når regjeringen har kutta i AAP- ordningen, har folk fått kortere tid å bli frisk på. Du har ikke nødvendigvis fått bedre eller raskere behandling eller tettere oppfølging, ei heller kortere sykdomsforløp. Du har bare fått kortere tid å bli frisk på. Er du ikke frisk innen tiden, skyves du ut på sosialhjelp. Dersom du ikke er gift. Eller eier bil og hus. Da får du ikke noe. Like lite frisk, altså. Men nå også uten inntekt.
Hva skjer når du er for syk til å jobbe, ikke har inntekt, eller i beste fall sosialhjelp, som er veldig lav? Blir du friskere? Kommer du raskere i arbeid? Har du råd til nødvendig behandling for å bli frisk nok til å komme i arbeid?
I tillegg har det blitt kuttet i mange støtteordninger for kronisk syke og det har blitt kutta i statlig bostøtte. Resultatet? Mange flere blir skjøvet enda lenger unna arbeidslivet. Mange flere får vesentlig dårligere råd. Mange flere blir skjøvet over fra statlige ytelser (f.eks. AAP og bostøtte) og over på kommunens budsjetter (sosialhjelp).
Etter disse endringene trådde i kraft, har kommunene hatt en gjennomsnittlig økning på sine sosialhjelpsbudsjetter på hele 46 prosent. Det gir stor grunn til bekymring – både for kommunens økonomi, men særlig for de som rammes av vesentlig dårligere råd.
Jeg mener at vi trenger en velferdsstat med et finmasket sikkerhetsnett når sykdom rammer oss. Et som er finmasket nok til å fange oss opp og gjør fallet noe mykere. Som gir oss sikkerhet for at vi kan betale for den behandlingen vi trenger, for regninger og for klær til ungene våre. Et sikkerhetsnett som holder oss oppe, lar oss få stablet bena under oss og bistår oss på vei tilbake til arbeidslivet. Derfor har jeg fronta nettopp denne saken på landsmøtene våre de siste to gangene.
Vi får ikke det med denne regjeringens poltikk. Det de gjør, er å klippe over stadig flere tråder i dette nettet vi har hatt. Nå er det så grovmasket at mange av oss faller igjennom og må klare oss helt på egenhånd eller ved hjelp av «almisser» fra venner og familie. Jeg synes dette er uverdig. Og jeg er sikker på at det er dårlig politikk for å få flere i jobb. Regjeringen ofrer de som trenger velferdsstaten mest for å beholde makta selv.
Arbeiderpartiets mål er arbeid til alle som kan arbeide og vi ønsker å ha en politikk for å bistå folk inn i arbeid etter sykdom. Mine partikollegaer har gjentatte ganger satt saken på dagsorden i Stortinget, både som interpellasjoner og som forslag som innebærer å hjelpe de som er rammet av kuttene som regjeringen har innført. Dessverre har vi så langt blitt vi nedstemt av flertallet.
I tillegg til oss, har både leger, advokater; NAV-ansatte og nå en egen AAP-aksjon bedt Høyreregjeringen om å snu i denne saken. Så langt uten hell. Jeg tror velferdsstaten vår og det finmaskede sikkerhetsnettet er oppskriften på å få flere i arbeid og færre på stønader. Nettopp slike ting er det verdt å engasjere seg for og å kjempe for politisk, synes jeg. Og da betyr det faktisk noe hvilket parti du stemmer på.
