Regjeringen, med Heidi Nordby Lunde (H) som våpendrager, har den siste tida opptrådt som forkjemper for at unge mennesker må klare seg med lavere trygdeytelser utelukkende på grunn av deres alder. Endringen vil tvinge unge trygdede til å bruke mer tid og krefter på å administrere sin trygd. Var ikke poenget at de skulle fokusere på å bli friskere og komme inn på arbeidsmarkedet?
Av Christer Alexander Jenson, jurist og tidl. NAV-ansatt
La oss et øyeblikk se bort fra at endringen vil utgjøre diskriminering i strid med forbudet mot aldersdiskriminering som denne regjeringen innførte fra 1. januar 2018, og se litt på de økonomiske konsekvensene. Mitt perspektiv bygger på erfaring både som ansatt i arbeids- og velferdsforvaltningen (Nav) i mange år, og som representant for trygdemottakere mot den samme forvaltningen i nesten like mange.
Idag utgjør minsteytelsen for arbeidsavklaringspenger ca. 768 kroner per dag – før skatt – fem dager i uka. Regjeringens forslag innebærer at dette reduseres til ca. 500,- kroner per dag.
Arbeids- og sosialdepartementet publiserte i desember 2018 det årlige «minimumsrundskrivet» om statlige veiledende retningslinjer for økonomisk (sosial) stønad i 2019. For en enslig person mener departementet at man for å sikre et eksistensminimum bør ha ca. 284 kroner per dag. Et enkelt regnestykke viser at den unge AAP-mottakeren sitter igjen med 216,- kroner per dag, eller ca. 4400 kroner per måned, til å dekke skatt, trygdeavgift, husleie, strøm, og medikamenter. Dette er en dramatisk nedgang fra dagens nivå på 9700 kroner. Allerede i dag må en stor andel AAP-mottakere få bistand til husleie fra sosialtjenesten.
Den jevne AAP-mottaker vil få mindre utbetalt fra staten, og må oppsøke kommunens sosialtjeneste for hjelp. I beste fall flyttes utgiften for det offentlige og inntekten for den trygdede fra stat til kommune. For en liten gruppe trygdemottakere blir utfallet verre, nemlig de som ikke får sosialstønad på grunn av formue eller andres forsørgelse. Dette er et veldig lite mindretall.
Den samlede inntekten til mottakerne endrer seg altså ikke, ettersom sosialtjenesten er pålagt å bidra til visse utgifter uansett. Men en større del av mottakernes tid og personlige ressurser pålegges brukt til egenadministrasjon: regelmessige søknader om sosialhjelp med begrunnelser for hvorfor man fortsatt skal få stønad, og hver enkelt utgift må søkes om separat. Formålet med AAP-reformen var at flere skulle få bistand til å komme i arbeid, ikke at flere skulle sitte med søknadsskjemaer for kommunal sosialstønad.
Kanskje er dette resultatet av regjeringens ABE-reform: man innser at man ikke kan kutte mer i Arbeids- og velferdsetaten for å finansiere regjeringens ønskede satsinger på andre områder. Siden 2013 har man kuttet en halv milliard i driften av Nav, og dermed sagt at Navs veiledere får løpe fortere, ta kortere møter og drive mer effektiv oppfølging. Nå sier etaten stopp, vi trenger faktisk pengene for å gjøre jobben vår. Greit, sier departementet, vi tar det fra trygdebudsjettet.
Jeg synes det er litt frekt. Når staten vedtar såkalte minsteytelser, så bør disse minsteytelsene være på et slikt nivå at man kan få det til å gå rundt på nøkternt vis. Folketrygdloven sier i formålsbestemmelsen at den skal «bidra … med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv». Du kan ikke forsørge seg selv når du må søke kommunen om bidrag til husleie og strøm en gang i måneden.
Tidligere publisert i Dagbladet
Foto: Illustrasjonsfoto
