I 2013 skrev Dagbladets journalist John Rasmussen om hvordan han som alvorlig kreftsyk måtte kjempe en enda hardere kamp mot NAV i 10 måneder for å få ytelsene han hadde krav på. Saken ble nominert til SKUP-pris, skapte rystelser i valgkampen og frembragte en NAV-direktør som opplyste “på vegne av apparatet” at «vi gremmes over behandlingen du har fått.» 7 år senere har Rasmussen det utmerket – men for NAVs brukere har systemet bare blitt vesentlig mye verre.
Artikkelserien ble innledet med ordene «Jeg heter John Rasmussen, er 38 år, og jeg har vært syk. Lenge. Fryktelig syk. Men det jeg har brukt mest energi på mens jeg kjempet for mitt eget liv, er NAV.»
Småbarnsfaren var dødssyk av kreft, og hans erfaringer med NAV sto på trykk i Magasinet den 24. august 2013 – midt i oppkjøringen til valgkampen.
Les Elisabeth Thoresens kommentar: Fra vondt til verre – hvor er pressen?
Nyutskrevet fra sykehuset etter en stamcelletransplantasjon, og nølende til å møte personlig på NAV-kontoret på grunn av et svært dårlig immunforsvar, fikk han beskjeden som egentlig var fellessymptomet fra et system i total falitt:
«Vi forventer en viss egeninnsats».
Et totalt fraværende hensyn til menneskene, og kun omsorg for tall og effektivitet.
“Velferdsstatens krigssone”
Hendelsen er omtalt i en av Dagbladets lederartikler om saken, kalt «Usosialt Sikkerhetsnett.»
«Med sammenslåingen av Arbeids- og velferdsetaten og kommunenes sosialtjenester – foreslått og vedtatt under Bondevik-regjeringen i 2005 – og gjennomført under dagens regime, har vi fått velferdsstatens krigssone. Dessverre, og bokstavelig talt. I sommer ble en NAV-ansatt drept på jobb i Oslo, og mandag denne uka ble en NAV-ansatt i Ålesund slått og truet. NAV befinner seg i den ulykksalige situasjon at de både skal sørge for å tilfredsstille politikernes ønske om en streng og rasjonell drifting av velferdsytelsene våre, samtidig som de skal være en fleksibel og smidig samarbeidspartner for brukerne. Damned if you do, damned if you don’t.»
Saken til John Rasmussen utløste et skred av oppfølgingsartikler, politiske reaksjoner, henvendelser fra brukene og rop om hjelp fra de ansatte.
Røe Isaksen om etableringen av NAV: «Politisk overmot av verste sort»
Daværende sosialpolitisk talsperson for Høyre, Torbjørn Røe Isaksen, ble intervjuet om saken. Ifølge Dagbladets metoderapport om saken, levert i forbindelse med den velkjente SKUP-prisen som deles ut av Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse, uttalte Isaksen da at han mente det ikke var noen grunn til å friskmelde NAV:
«Jeg er nesten vantro etter å ha lest John Rasmussens fortelling i Magasinet. NAV’s frister er til for å følges. Ikke å svare på ti måneder er jo parodisk. Jeg får rapporter om mange frustrerte møter med NAV. NAV kan forklare at datasystemer ikke fungerer og at man har mye å gjøre, men det ikke å møte brukerne med respekt er det ikke mulig å bortforklare. Sånn skal vi rett og slett ikke ha det.”
I artikkelen sier Isaksen også følgende:
«NAV var i ei stor krise i 2007 og 2008 – ei krise vi burde ha forutsett. At vi trodde vi skulle klare å gjennomføre en så omfattende reform var politisk overmot av verste sort. NAV holder fortsatt på med en del omorganiseringer og sånt skaper alltid uro i en organisasjon. Men det er ingen unnskyldning for ikke å behandle folk skikkelig.“
I kjølvannet av artiklene strømmet lesernes egne NAV-beretninger inn til Dagbladets redaksjon.
Fryktet hets mot ansatte
Ifølge metoderapporten fikk Dagbladet også henvendelser fra NAV-ansatte:
«Noen var sinte fordi de mente Dagbladet gjorde arbeidsdagen deres vanskeligere, mens andre tok til orde for at Nav-ledelsen ikke lyttet til fotfolket.»
Saken ble også plukket opp av andre medier, der blant annet ansatte skrev leserinlegg og fryktet for at kritikk ble til hets.
Klageretten en illusjon
Onsdag 28. august 2013 uttalte en førstekonsulent med 32 års fartstid i NAV-systemet til Dagbladet at det fortsatt var et stykke igjen før NAV kunne anses friskmeldt:
«Hver eneste dag møter jeg fortvilte brukere på telefonen. De er frustrerte over behandlingen de får av oss i NAV. Jeg opplever stadig brukere som ringer for fjerde eller femte gang, fordi de ikke får hjelp. NAV-direktøren vår, Joakim Lystad, opplyser at han gremmes over behandlingen av John Rasmussen, slik han beskrev det i Magasinet sist lørdag. Men jeg får daglig henvendelser fra brukere om saker som er tilsvarende groteske», sa saksbehandler.
Hun mente at brukernes klagerett er en illusjon.
«NAV-ledelsen forventer at brukerne skal sende inn serviceklager når de ikke føler seg ivaretatt av oss. Men de fleste har ikke ork, fordi de er sjuke.»
Metoderapporten omtaler videre hvordan en alvorlig hjertesyk bruker sto frem i Dagbladet etter urettmessig avslag på en ytelse, og hvordan NAVs toppledelse deretter rykket ut, beklaget og endret avslaget.”
Venstre: NAV-brukere må få snakke med saksbehandleren med beslutningsmyndighet
Samme dag som ovennevnte sak sto på trykk, rykket Venstre ut med en kraftig meningsytring:
«NAV-brukere må få rett til å snakke direkte med den saksbehandleren som sitter med beslutningsdyktighet. Det er en menneskerett å kunne se i hvitøyet vedkommende som bokstavelig talt sitter med skjebnen din i sine hender», uttalte Terje Breivik, nestleder i Venstre.»
Tall Dagbladet hentet ut, viste at fem NAV-ansatte daglig ble innklaget for dårlig oppførsel. Totalt mottok NAV 5114 serviceklager i 2012. I tidsrommet 1. januar – 30. april i 2013 mottok NAV omtrent 10.000 forvaltningsklager – klager på saksvedtak – i tillegg til serviceklager i samme periode.
Dagbladet tok deretter en pause i publiseringen av artikkelserien – siden NAV hadde gitt sterke signaler om at man hadde igangsatt forbedringsarbeid. Deretter ble John Rasmussen invitert til møte med NAVs toppledere:
«NAV-direktør Joakim Lystad inviterte meg til NAV’s topplederforum sammen med fagdirektørene og fylkesdirektørene. Jeg må si jeg berømmer NAV-ledernes offensivitet. Enkelte fylkesdirektører fortalte at de hadde brukt min sak som utgangspunkt i forhold til NAV-kontorene i deres region og spurt: «Kunne dette skjedd hos oss?». Konklusjonen var entydig: «Ja, det kunne det.» Jeg opplevde at NAV’s toppledere tok situasjonen på dypeste alvor med et ærlig ønske om å forbedre organisasjonen.»
Nedturen kom da han fikk snakke med saksbehandlerne – en erfaring som også ble omtalt i en oppfølgingsartikkel i Dagbladet.
Her skriver Rasmussen:
«…etter å ha truffet alle saksbehandlerne på mitt lokale NAV-kontor er jeg usikker på hva direktørene makter å få gjennomslag for i organisasjonen. De har en stor jobb å gjøre når det gjelder å skape en sunn bedriftskultur der medarbeiderne har respekt for mennesker som oppsøker NAV.»
Videre:
«… Jeg krasjlandet da jeg ble invitert til å fortelle om mine opplevelser til alle saksbehandlerne på mitt lokale Nav-kontor. Da skjønte jeg hvilke utfordringer Nav-direktøren står overfor når han skal gjennomføre sine utmerkede intensjoner,» skriver han.
“En Kafka-prosess med ansiktsløse byråkrater og nye regler som dukker opp fra intet“
Rasmussen forteller videre hvordan NAV etter hvert selv så at de ikke hadde sendt all relevant informasjon over til Trygderetten i saken hans, slik at Trygderettens kjennelse ble gitt på feil grunnlag.
Som lederartikkelen i Dagbladet også poengterer:
«Mens han kjempet for livet med en alvorlig kreftsykdom, måtte han slåss med systemet som den norske velferdsstaten har har designet for å hjelpe slike som ham. Historien han fortalte i Magasinet i helga likner en Kafka-prosess med ansiktsløse byråkrater som ikke ringer tilbake på ti måneder, informasjon som ikke kommer frem, og nye regler som dukker opp fra intet.
I kjølvannet av Brennpunkt-dokumentarene
Rasmussens sak og oppfølgingene av den sto på trykk i 2013, bare kort tid etter at NRK publiserte et par sterkt kritiske tv-dokumentarer om prestisjeprosjektet NAV som hadde slått fullstendig feil. Du kan se disse her:
Diagnose mens du venter
Med NAV i sikte
Her skriver NRK blant annet at “NAV sine jurister underkjenner medisinske diagnoser satt av overleger og professorer fra hele landet. Pasientene fortviler, men NAV nekter å møte dem.” Istedet for løfter om at denne tendensen skulle ryddes opp i etter NRKs reportasjer, erfarer AAP-aksjonen at dette snarere har eskalert i omfang.
“Jeg har passivt sett hvordan dine stønader blir trukket tilbake på diffust grunnlag”
I 2013 kom også den sterkt omtalte kronikken fra en ansatt i NAV – som opplevde så store konsekvenser av egen ytringfrihet at hun følte seg presset til å si opp jobben etter at kronikken sto på trykk. Hun skriver blant annet:
“Jeg har passivt sett hvordan dine stønader blir trukket tilbake på diffust grunnlag. Uforståelige og urimelige krav og regler blir tredd nedover hodet ditt.”
Videre:
“Vi gjør ikke det som tjener deg. Istedenfor trykker vi på deg en løsning for å nå et måltall. Folk skal i arbeid. Du er saldo inn/saldo ut for oss. I perioder er du bare uavklart, et nummer i rekka. Og jeg har glemt navnet ditt.”
Og:
“Vi eter paradokser til frokost” og “..dette er en klassiker: Jeg må plage deg i påvente av ledig plass i et mindre uegnet tiltak.”
Med andre ord: mennesker blir statistikk. Og kun det.
Les Elisabeth Thoresens kommentar: Fra vondt til verre – hvor er pressen?
