En kvinne på arbeidsavklaringspenger som bodde i utlandet ble avkrevd å selv innhente en spesialisterklæring til bruk i en søknad om uførepensjon. Dersom hun ikke innfridde, truet NAV Internasjonalt med stans av arbeidsavklaringspengene hennes. Sivilombudsmannen har kritisert saksbehandlingen skarpt i saken som er fra 2014.
Sivilombudsmannen inntar nærmeste en belærende rolle omkring EØS-regelverk og forordningen som er relevant for saken.
«Når bruker bor i et EØS-land og mottar ytelser fra Norge»…
«Direktoratet har bedt om, og mottatt, en redegjørelse om saken fra NAV Internasjonalt. Redegjørelsen fra NAV Internasjonalt indikerer at resultatområdet i denne saken ikke har fulgt de juridiske rammebetingelsene som gjelder. Når bruker bor i et EØS-land og mottar ytelser fra Norge, er hovedprinsippet at NAV skal innhente nødvendig medisinsk dokumentasjon fra leger og andre behandlere gjennom den kompetente institusjon i det landet bruker bor i … «
«I praksis skjer informasjonsinnhentingen ved at det sendes en anmodning til institusjonen i bostedslandet på en egen blankett (E-blankett eller SED, avhengig av type ytelser), der NAV beskriver hva slags medisinsk informasjon etaten trenger for å behandle saken. Denne prosedyren fremkommer av art. 87 i forordning 987/2009. Artikkelen bestemmer også at Norge skal finansiere undersøkelsen – art. 87 pkt. 6 sier eksplisitt at dette er et avvik fra det generelle prinsippet om at landene skal yte hverandre «vederlagsfri administrativ bistand». Det er altså ikke bruker som skal betale for spesialisterklæringen. Dette stemmer også overens med bestemmelsen i ftrl. § 21-4 annet ledd.»
Sivllombudsmannen peker også på at noe så elementært som legalitetsprinsippet er brutt:
«Det hun ber om er at NAV innhenter erklæringen, noe etaten har plikt til etter art. 87, pkt. 1. En konsekvens av dette er at NAV Internasjonalt ikke kan sanksjonere bruker for manglende medvirkning med hjemmel i ftrl § 21-7, bokstav c. Legalitetsprinsippet innebærer at en slik sanksjon trenger hjemmel i lov, og så lenge det ikke er lovhjemmel for å pålegge bruker å innhente erklæringen selv, er det heller ikke hjemmel for å ilegge sanksjoner.»
Hadde forsørgeransvar
Sivilombudsmannen peker på hvor stor belastning en slik overhengende trussel har vært for kvinnen – grunnet hennes forsørgeransvar:
Kvinnen kunne ikke «straffes» av NAV for manglende medvirkning etter folketrygdloven – og NAV hadde ingen hjemmel til å true med, eller rent faktisk frata, kvinnen arbeidsavklaringspenger.
Sivilombudsmannen henviser til Artikkel 87 i Forordning 987/2009, og skriver:
«A har i klagen hit forklart at Nav Internasjonalt’s pålegg har vært en belastning som har preget hverdagen hennes sterkt.»
Videre:
«Varselet om stans i arbeidsavklaringspengene antas derfor å ha fortonet seg som en reell trussel om at hun ikke lenger ville motta noen ytelse til livsopphold for seg og sine barn. I dr. B’s legeerklæring 25. september 2013 til Nav Internasjonalt er det beskrevet hvordan A strevet i dagliglivet på grunn av dårlig helse, og det er ikke vanskelig å forestille seg at Nav Internasjonalts pålegg og varsel om stans i arbeidsavklaringspengene har vært en betydelig tilleggsbelastning.»
Videre konkluderer Sivilombudsmannen:
«Nav Internasjonalts uhjemlete pålegg og varsel om stans i livsoppholdsytelser må kritiseres.»
Har både fulgt og brutt reglene – samtidig
Doktorgradsstipendiat ved PRIO, Cathrine Talleraas, peker på sentrale sider ved dette i et innlegg i Agenda Magasin idag:
Her skriver hun at NAV både har fulgt og brutt EØS-reglene samtidig over lengre tid:
«Jeg har de siste fire årene forsket på Navs møte med brukere som bor i flere land. Disse brukerne – på fagspråket kalt «transnasjonale» – inkluderer personer som eksporterer ytelser ut av Norge, slik tilfellet er for ofrene i trygdeskandalen,» skriver hun.
Hun oppfatter at det har vært en særlig presset gruppe av byråkrater som har hatt hovedansvar for saksbehandling av det hun benevner som «transnasjonale» brukere og eksport av ytelser. Mens saksmengden jevnt og trutt har økt, har ressursene ikke fulgt med i takt med utviklingen.Talleraas beskriver en etat strupet til nærmest det ubrukelige:
«Kun da tallene for ubehandlede saker nådde alarmerende nivåer, har utenlandsområdet blitt bevilget ressurser og økt bemanning,» skriver hun.
Dataprogram fra 80-tallet og Google Translate
Hun sier at ulike, både korrekte og feilaktige vurderinger, ble gjort. Og det var en åpenbar utfordring som mange snakket åpent om også før dommene i 2017.
«Dette er forøvrig bare én er flere mulige konsekvenser av at utenlandsområdet har falt mellom stolene i Nav. Jeg har også sett hvordan usikre dataprogram fra 1980-tallet fremdeles spiller en viktig rolle i noen saker, og jeg har hørt om vanskelige avgjørelser i saker der sykemeldinger og annen dokumentasjon fra utlandet skal skjønnsvurderes – uten at det alltid ligger klare retningslinjer til grunn,» skriver hun.
Og videre:
«Faktisk har Google Translate tidvis blitt brukt for å tolke utenlandske dokumenter når de nødvendige og lovpålagte språkressursene ikke har vært tilgjengelige.»
Talleraas understreker imidlertid at det som har skjedd ikke må legges saksbehandlerne til last:
«Om noen skal tildeles minst skyld i denne saken, er det etter mitt skjønn saksbehandlerne i Nav. I forskningsprosjektet jeg har referert til, har det vist seg at mange byråkrater, særlig de med spesialkompetanse, har strukket seg langt for å finne gode løsninger og sørge for at de transnasjonale brukerne får de rettighetene de har krav på – også med EØS-forordningen i mente. Disse menneskene er en del av et system som har sviktet, men utgjør bare siste ledd i kjeden av aktører som kunne ha reagert – og rettet fokus på institusjonelle utfordringer på utenlandsområdet – mye tidligere.»
Foto: Illustrasjonsfoto
