Jeg er nå 55 år, separert i 2012 og far til fem barn. Jeg vokste opp i en by i nord, sammen med mine seks søstre. Vi hadde tysk far, og ble av den grunn systematisk mobbet og banket opp nesten hver eneste dag. Forsøkte å ta mitt eget liv første gang da jeg var 11 år, men mislyktes, slik jeg har gjort med det aller meste i livet frem til nå.
Jeg begynte å jobbe sammen med min far da jeg var 12, og fikk min første “lønnslipp” da jeg var 13. Begynte å røyke og drikke alkohol da jeg var 14. Kom i politiets søkelys flere ganger. Falt ut av videregående skole etter bare seks måneder. Flyttet sørover da jeg var 17. Tok alle jobber jeg kunne få, noe som ble brukt mot meg senere, da jeg angivelig hadde hatt altfor mange arbeidsgivere. Fortsatte å drikke, havnet i trøbbel gang på gang. Ble dømt og sonet et helt år i fengsel, sammen med drapsmenn og andre med grove voldsdommer, da jeg var 20 år.
Jeg fikk mitt første barn da jeg var 22, neste da jeg var 25. Giftet meg da jeg var 27, fikk tredje barn når jeg var 28. Det var sykt tøft økonomisk med bare en inntekt, men vi klarte oss akkurat så vidt. Jeg jobbet alt jeg kunne. Var stort sett på reisejobber over hele landet, jobbet stort sett skift med 12-timers arbeidsdager. Jobbet alt jeg kunne av “lovlig” overtid i tillegg (200+200 timer), men kom likevel aldri over 600.000 i inntekt noen år.
Fjerde barn kom da jeg var 36, femte og siste da jeg var 39. Følte det gikk noenlunde greit i arbeidslivet. Fikk alltid tilleggsverv som: Arbeidsleder, formann, verneombud, hovedverneombud, tillitsvalgt eller klubbleder. Disse vervene førte meg i mange “konflikter” med arbeidsgiverne, men jeg ga meg aldri. Mobbing, trakassering og urettferdighet trigget meg, og jeg reagerte knallhardt.
Måtte slå min egen daværende arbeidsgiver konkurs under finanskrisen, for å sikre lønn og feriepenger til de ansatte. Det var da min første kamp mot Nav egentlig startet. Det er nemlig de som også styrer “Statens lønns og garantifond”. Tok meg nesten tre års kamp, før alle endelig fikk det de hadde krav på. Oppdaget etterhvert at det var svært vanskelig for meg å få en ny jobb etter dette. Grunnet alle “konfliktene” hadde jeg plutselig skaffet meg et dårlig navn og rykte, og jeg fikk til slutt bekreftet at jeg regelrett var blitt “svartelistet” Greide likevel å skaffe meg noen jobber selv etterhvert. Men en iskald novemberdag i 2011 ble jeg utsatt for en arbeidsulykke. En 36 kg og fire meter lang dekkestøtte i stål, veltet og traff meg rett i hodet. Hjelmen ble delt i to, og jeg svimte av.
Så begynte helvetet og kampen mot Nav igjen. Måtte først rapportere min daværende fastlege til Fylkesmannen, for å ha nektet å undersøke meg. Ble tatt ut tilsynssak, men jeg måtte jo få en ny fastlege. Fikk ny fastlege til slutt, men da hadde det allerede gått over tre måneder siden ulykken inntraff. I mellomtiden ble jeg innkalt til bedriftens advokater, hvor jeg ble stilt ovenfor to valg: Enten skrive under på min egen oppsigelse, eller motta en avskjedigelse for “udokumentert” fravær. Min “nye” fastlege så jo med en gang hva som var galt, og satte i gang hele registeret av hjelpetiltak i helsevesenet. Jeg hadde blant annet hukommelsestap, væskeansamling i hjernen, nesten avrevet sene i nakken, pluss mye annet dritt.
Jeg fikk dette godkjent som yrkesskade etterhvert, og av den grunn innvilget AAP i 2012. Men i 2016 var det plutselig stopp. Jeg har klaget og fått avslag hele ni ganger til nå, og saken er etter over tre år ennå ikke avgjort. Fikk etter å ha ventet i 12 måneder innvilget AAP på nytt, men da under halvparten av det jeg hadde før. Nav skrev at det var en “ny” søknad, og da er det de tre siste årene med pensjonsgivende inntekt som skal legges til grunn, inklusive det året med kr null i inntekt. Fikk derfor bare minste ytelse, som er 2G. Den nye perioden på maks tre år utløper november i år, og da har Nav opplyst at jeg må regne med en ny karenstid på 12 måneder.
Jeg har utviklet store psykiske problemer i disse årene med kamp, noe Nav ser ut til å drite fullstendig i. Har gått i over to år på DPS, for behandling av PTSD, som skriver seg fra oppveksten. Har parallelt med dette gått i snart tre år i terapi hos Psykiatrisk helsetjeneste i kommunen, samt klinikk for rusavhengige. Samtlige av disse, samt min fastlege og advokat støttet min søknad om uføretrygd. Fikk likevel blankt avslag på under tre uker. Nav mener jeg ennå ikke er ferdig avklart opp mot arbeid, og Nav lokalt svarte direkte med å søke meg inn på AFT hos tiltaksarrangøren Fretex.
Her sitter jeg altså nå, isolert i min egen leilighet, sosial angst så det holder, tunge depresjoner, sinne og frustrasjon. Har overhodet ingen venner, og svært liten kontakt med egne barn og familie. De har jo sine egne liv å ta vare på. Bare det å gå bort på butikken er en kjempeutfordring, og det er så vidt jeg orker å gå til behandlingstimene. Har avlyst mange timer i den siste tiden. Nav skrev også at jeg virker å ha “manglende motivasjon”.. fy F## for noen apekatter!
Jeg orker ikke mer nå.
Foto: Illustrasjonsfoto
Dette er en del av en artikkelserie hvor AAP-aksjonen trekker frem historier fra virkeligheten om syke mennesker som kommer i klem i NAV-systemet, og hvor samfunnets velferdsordninger ikke fungerer slik de burde. Formålet med artiklene er å sette et kritisk søkelys både på lovverket og hvordan det praktiseres. Har du en historie du vil dele? Skriv til minhistorie@aap-aksjonen.no.