Det er lite som tyder på at den nye aktivitetsplikta vil fremje auka yrkesdeltaking mellom unge folk som har fleire barrierar enn mangelen på fagutdanning, skriv professor Ivar Lødemel.
Bruken av aktivitesplikt i sosialhjelpa kom til Europa på 1990-tallet, inspirert av USA. Sjølv om bruken av krav og vilkår er lik, ser vi to svært ulike strategiar. Rein aktivitetsplikt og utstrakt bruk av sanksjonar, har som siktemål å gjera stønad mindre attraktiv. Medan vi kallar dette Workfare, vart aktivering tidlig dominerande i Europa. ideologsik byggjer Workfare på moralske idèar om velferdsavhengighet, medan aktivering fokuserer meir på strukturelle årsaker til arbeidsløyse og fattigdom.
Gjennom fleire forskningsprosjekt har eg følgt utviklinga av denne politikken i ni land på begge sider av Atlanteren siden 1990-tallet, før finanskrisa i 2008 hadde ei nylibiral bølgje dreia politikken i retning av Workfare i Europa. Ti år senere er Noreg i ferd med å slutte seg til dei andre, sier Ivar Lødemel, Professor ved institutt for sosialfag, HIOA, til Khrono.