Arbeids- og sosialdepartementet er – til alt overmål – den koordinerende enheten i Norge når det gjelder punktet “å utrydde alle former for fattigdom i hele verden” i FNs bærekraftmål, som forplikter absolutt alle land. Kan årsaken til den totalt fraværende oppfølgingen som Riksrevisjonen nå påpeker være noe så enkelt som at oppgaven kolliderer med regjeringens politikk?
Rapporten ble offentliggjort nå 17. november, og regjeringen får merknaden “sterkt kritikkverdig” i rapporten fra Riksrevisjonen – som kartlegger hvordan regjeringen følger opp FNs bærekraftsmål. Dette er et arbeid som blant annet har som direkte hensikt å avskaffe fattigdom. Bærekraftsmålene ble til gjennom et vedtak i FNs generalforsamling høsten 2015.
I rapporten fremgår det:
“Regjeringen besluttet i 2016 at sektorprinsippet skulle ligge til grunn for organiseringen av den nasjonale oppfølgingen av bærekraftsmålene. De 17 bærekraftsmålene ble fordelt på 12 departementer som hver fikk koordineringsansvar for ett eller flere bærekraftsmål,og framkommer i tabell 1.Ansvaret til de koordinerende departementene inkluderer å samordne oppfølgingen av de enkelte hovedmålene og trekke inn andre departementer som er involvert. Regjeringen la vekt på at oppfølgingen ikke skulle medføre nye og ressurskrevende prosesser, og at bærekraftsmålene skulle være integrert i den ordinære politikkutformingen framfor å følge et separat spor.”
Merk setningen: “…bærekraftsmålene skulle være integrert i den ordinære politikkutformingen framfor å følge et separat spor.”
“Innføre nasjonalt tilpassede sosiale velferdsordninger, herunder minimumsstandarder”
I rapporten fremgår det også at det er Arbeids-og sosialdepartementet som har fått den konkrete oppgaven å koordinere det nasjonale arbeidet med bærekraftsmålet “å utrydde alle former for fattigdom i hele verden”.
Et av delmålene for å utrydde fattigdom er ifølge Riksrevisjonens rapport å “Innføre nasjonalt tilpassede sosiale velferdsordninger, herunder minimumsstandarder…”
Om innstrammingene i AAP-ordningen med blant annet ett års karenstid helt uten inntekt er i tråd med denne forpliktelsen, er høyst tvilsomt. Her må det i så fall en helt eksepsjonell politisk retorikk til.
Fra 2016 ble AAP-ordningen en eksplisitt fattigdomsfelle – på regjeringens ordre
I 2016, omtrent ett år etter vedtaket i FN, gjorde regjeringen seg ansvarlig for det komplett motsatte av å bekjempe fattigdom og dokumentere sin innsats: NAV iverksatte endringer i rundskrivet om Arbeidsavklaringspenger sommeren 2016. Denne rundskrivsendringen om varighet (den gamle Folketrygdlovens §11-10) var en innstramming i loven om videre AAP ut over makstid på 4 år. Dette var en innstramming som ble effektuert før den faktiske lovendringen hadde trådt i kraft og avstedkom stor medieomtale.
Senere kom altså lovendringen med virkning fra 1. januar 2018 – blant annet med bestemmelsen om ett års karenstid når tilmålt tid på 1+3 år med sykemelding og AAP er brukt opp.
Mange blir dermed stående helt uten inntekt i et år før de får søke AAP på nytt. Og mange trenger mer tid, både som følge av svikt i oppfølgingen hos NAV selv og hos helsevesenet. Ifølge tall AAP-aksjonen har hentet inn og analysert, tar det nemlig i snitt 7,5 år å bli ferdig avklart i NAV-systemet.
“Som å hive 30 stykker på havet for å se om én kan svømme“
Advokat Anders Rosenberg var blant dem som reagerte kraftig på innstrammingen – som i praksis betød å sende syke og uavklarte personer rett ut i nettopp fattigdom.
Som å hive 30 stykker på havet for å se om én kan svømme
Advokat Anders Rosenberg
“Det er litt som å hive 30 stykker på havet for å se om én kan svømme. Selv om du har gjort så godt du kan, skal du likevel fornedres og få livet ditt ødelagt fordi det tross alt er en liten mulighet for at du er en av dem som bare kan ta seg sammen. Det er så grovt,” sa han til Dagsavisen om saken i desember 2018 da lovendringen hadde vært i drift en stund.
Han betegnet det hele som det groveste han hadde sett, etter et langt virke som trygderettsadvokat.
Videre sa han:
“Statsråden sitter og ser på det som nå skjer og vil ikke gjøre noe. Det er feigt, og det viser en total mangel på handlekraft. En politiker med et minimum av respekt for velferdsstaten, kan ikke tillate at dette skjer.”
Krever kartlegging av selvmord etter lovendring
AAP-aksjonen har tatt opp lovendringen ved å vise til konsekvensene i en lang rekke saker. Blant annet ved å peke på masseproduksjon av vedtak basert på et lovverk som ikke lenger finnes, at mennesker ikke lenger orker å leve etter å ha blitt offer for den fattigdom regjeringen aktivt har skapt og vært pådriver for. Det påpekes også den åpenbare logikk i at personer som fra før er alvorlig syke og deretter henvises til et år uten inntekt, overhodet ikke blir friskere av dette – tvert om.
Ikke bare bryter regjeringen forpliktelsen å arbeide for å oppfylle FNs bærekraftsmål – de gjør det aktivt og med fullt overlegg ovenfor den aller svakeste gruppen: de som er syke og i realiteten uføre.
Riksrevisjonens undersøkelse omfatter perioden 2016 til årsskiftet 2019/2020, fremgår det av Riksrevisjonens rapport fra 17. november i år.
“…Global dugnad for å utrydde fattigdom, der ingen skal utelates”
“Den nasjonale oppfølgingen av bærekraftsmålene har ikke vært godt nok koordinert”, mener Riksrevisjonen. Videre mangler Norge en helhetlig plan for gjennomføring av 2030-agendaen med bærekraftsmålene. Det har også vært mangelfull involvering av Statistisk sentralbyrå i arbeidet med bærekraftsmålene.
Det sistnevnte er et poeng, da NAV selv på flere områder erkjenner å ikke føre noen som helst statistikk over de personer som blir kastet ut av AAP-ordningen og blir henvist til sosiale ytelser i kommunene, eller eventuelt privat forsørging.
Riksrevisjonen mener rapporteringen i sum ikke gir god nok informasjon til Stortinget om status og framdrift for den nasjonale oppfølgingen av bærekraftsmålene.
I vedtaket i FNs generalforsamling høsten 2015 pekte kommiteen på at bærekraftsmålene legger opp til en “global dugnad for å utrydde fattigdom, der ingen skal utelates, og at bærekraftsmålene forplikter alle land.”
Riksrevisjonen bemerker konkret i sin gjennomgang at:
- Det ikke er utarbeidet en egen nasjonal plan for oppfølging av bærekraftsmålene, slik Stortinget har forutsatt.
- Det mangler en klargjøring av hvilke ambisjoner Norge har for bærekraftsmålene, og hvilke prioriteringer som må gjøres.
- Stortinget ikke har blitt informert om hvilke mål som er særlig utfordrende for Norge og hvordan disse følges opp.
- Det ikke er utarbeidet nasjonale delmål.
- Bærekraftsmålene ikke er tydelig nok integrert i den ordinære budsjettprosessen slik organiseringen av den nasjonale oppfølgingen legger opp til.
