Last updated on 28. august 2021
Vi mener det hverken er grunnlag for å si at juks er et økende problem, eller at det truer velferdsstaten. De store flertallet av pasienter ønsker å jobbe, skriver innleggsforfatterne.
I en kronikk i Aftenposten 19. august deler lege Maria Due egne opplevelser med pasienter som ønsker sykmelding. Hun konkluderer med at systemet utnyttes og at velferdsstatens bærekraft trues. Hun mener også at man må vurdere å innføre karensdager og/eller redusere sykepengene.
Vi takker vår kollega for å ta opp temaet slik at vi får mulighet til å imøtegå vanlige misoppfatninger.
Av gjesteskribentene:
Fredrik Jervell Bedriftslege, spesialist i arbeidsmedisin og forhenværende fastlege
Bjørn Lyngen Fastlege, spesialist i allmennmedisin og kommuneoverlege i Midtre Gauldal kommune
Steinar Krokstad Professor i sosialmedisin ved HUNT/NTNU og overlege i psykiatri
Sigrid A. Vikjord PhD, forsker ved HUNT/NTNU og lege i spesialisering
Kristin Hestmann Vinjerui PhD, forsker ved HUNT/NTNU og lege
Har legitime grunner
Rollen som lege gir vekt til våre ytringer. Vi bør derfor tilstrebe at disse er like evidensbaserte som vår pasientbehandling. Personlige erfaringer er kun et utdrag av virkeligheten og kan brukes som eksempler, men vi bør unngå å trekke bastante konklusjoner basert på dem.
I den grad personlig erfaring er relevant, er vår ulik vår kollegas:
- Det store flertallet av pasienter ønsker å jobbe.
- De har legitime medisinske grunner til sykmelding.
Antallet som prøver å jukse, er lavt. De utgjør en minimal andel av sykelønnsutgiftene. Dobbeltrollen som behandler og portvokter er krevende.
Det er menneskelig å bli frustrert, og av og til gir man opp og resignerer. Men en pasients ønske om sykmelding er ofte en unik anledning til å sette seg inn i deres livssituasjon og totale belastning og drøfte ulike løsninger.
Vi mener det hverken er grunnlag for å si at juks er et økende problem, eller at det truer velferdsstaten.
Velferdsstaten trues ikke
I sin kronikk påpeker Due at det norske sykefraværet er høyere enn i sammenlignbare land. Det er delvis riktig. I Norge er andelen på helserelaterte ytelser høyere enn i andre nordiske land, men regelverket i disse landene skyver syke over på andre ytelser.
Den totale deltagelsen i norsk arbeidsliv er blant den høyeste i verden, og bruken av alle ytelser samlet er omtrent lik øvrige land. Europeisk forskning viser at land med de mest sjenerøse ytelser, har flest i arbeid.
Flere forskere peker på at de gode ytelsene er sterke incentiver til deltagelse i arbeidslivet. Videre har norske helserelaterte trygdeytelser som andel av brutto nasjonalprodukt ligget stabilt i over 20 år, og Navs egne beregninger for fremtiden er at de vil gjøre det frem til 2060. Velferdsstaten er altså ikke truet av sykefraværet.
Karensdager rammer svake
Vår kollega trekker videre frem karensdager som en mulig kur mot noen av eksemplene. Det har også andre kolleger gjort før.
Norge hadde karensdager frem til 1978. Da disse ble avviklet, endret ikke korttidsfraværet seg. Det har ligget stabilt på ca. 1 prosent i over 50 år.
Det er ikke korttidsfraværet som er utfordringen, og karensdager hjelper kun begrenset på dette. Pandemien har òg illustrert verdien av at syke holder seg hjemme.
Karensdager rammer de ressurssvake hardest.
Den viktige debatten er hvordan vi skal ta vare på de blant oss som ikke har helse til å stå i full jobb. Er det etisk riktig å frata mange inntekten fordi en liten andel jukser, og øker det deltagelsen i arbeidslivet?
Vi mener at velferdsstaten er sterk nok til å tåle det, og at våre medmennesker heller bør møtes med empati og støtte fra fastlege, arbeidsgiver og Nav fremfor tap av inntektsgrunnlag.
Evidensen taler også for at dette er mest effektivt.
Foto: Illustrasjonsfoto
Også publisert i Aftenposten
