Av Dagfinn Moen, lærer, foredragsholder, samfunnsdebattant og skribent
(Saken har tidligere stått på trykk i Dagsavisen. Fotograf: Inga Oline Rusten)
Alt skal kunne tulles med, er det noen som sier. For meg er det en hårfin balanse mellom å tulle og å harselere. Det er en grense vi skal være forsiktige med å tråkke over, da dette kan være dråpen som får det til å bikke over for de av oss som føler at de lever på siden av samfunnet. Hva er moro med det?
I dag lever en del uføre i utenforskap, totalt avskåret fra yrkes- og samfunnsliv. Jeg hadde ikke trodd at Ragde, som selv har hatt alvorlig sykdom, ville velge å bruke uføre som humor.
Hvorfor er det greit å tulle med folk som står utenfor skole og arbeidsliv? Hvorfor er det greit for henne å kalle dagens ungdom for «persilleblader» – en generasjon som ikke tåler noe som helst? En generasjon som vokser opp i et prestasjonssamfunn hvor du enten klarer å prestere eller ikke.
Hvorfor er det greit å si at uføre ikke er syke og at en del syter seg til uføretrygd? Er det virkelig slik at samfunnet mener at uføre sitter hjemme frivillig?
Istedenfor å generalisere og stigmatisere, burde vi heller vise aksept for at enkelte av oss ikke kan være i arbeid, og være mye mer opptatt av å finne restarbeidsevnen der det er mulig, slik at flest mulig kan bidra i samfunnet. Er man først funnet 100 prosent arbeidsufør, så kan jeg berolige Ragde med at det krever tungtveiende medisinske grunner.
Uførhet er heller ikke en statisk tilstand og noen kan ved riktig hjelp på sikt komme tilbake i arbeidslivet. Men da må man snakke hverandre opp, ikke ned.
For er det noe uføre virkelig ønsker, så er det å bidra i samfunnet på en eller annen måte, slik at de klarer å opprettholde nettverkene sine. Uten dette er veien til et isolerende utenforskap veldig kort.
I en del tilfeller er det også samfunnet selv som har satt disse individene i den uførheten de sitter i i dag.
Når samfunnsdebattant Sanna Sarromaa ytrer seg negativt om uføre i VG og forfatter Anne B. Ragde velger å harselere med samme gruppe i beste sendetid på TV, har vi en god vei å gå for å møte mennesker som er uføre på en respektfull og inkluderende måte.
For når slike profiler tillater seg denne harseleringen, er det vel greit for alle å gjøre det samme, eller?
Hvorfor skal en person med gips utløse mer empati enn en person som lider av sosial angst eller posttraumatisk stresslidelse (PTSD)? Jeg har selv møtt på fordommer, og folk skjønner ikke godt nok at traumer ikke alltid vises utenpå kroppen.
Vi vet ingenting om hvilken bagasje andre bærer på ryggen, selv når gipsen mangler.
Derfor må jeg spørre om dette er en type humor vi skal sitte og kose oss med? Humor hvor vi ler av andres kamp for tilværelsen? Det er å slå under beltestedet, og er en livsfarlig retorikk i en tid der mange kanskje har kjent på utenforskap i forbindelse med julen.
Akkurat nå, mens du leser dette innlegget, sitter det folk i dette landet som enten forsøker, eller vurderer å ta sitt eget liv. I 2023 mistet vi 707 mennesker i selvmord, og jeg frykter at tallene for 2024 ikke er særlig bedre.
At man bruker ord som «syting» når man omtaler uføre i vår tid, finner jeg usmakelig. Jeg trodde ærlig talt vi hadde kommet lenger enn som så. Slike flåsete og utdaterte holdninger er med på å opprettholde et stigma rundt uføre og psykisk helse.
La oss heller være den som ser de som ligger nede. Være den som inkluderer alle i samfunnet, uavhengig av hudfarge, religion, etnisitet, seksuell legning eller medisinske diagnoser og arbeidskapasitet. Vi er alle like mye verdt.
La oss være den som gir støtte og omsorg. Være den som inkluderer og ikke ekskluderer ut fra sosial status eller arbeidsevne. Være den som ikke dømmer – for vi vet ingenting om hvilken kamp vedkommende kjemper.
Kort og godt, være et godt medmenneske i en tid der mange sliter. For tro det eller ei; vi vet ingenting om hvorvidt uførhet og utenforskap vil treffe oss selv i løpet av livet.
