Stortingsvedtaket fra november 2022 om å avslutte den negative særbehandlingen i NAV-systemet som var spesielt rettet mot ME-syke, og som sa at spesifikt denne gruppen pasienter burde ha forsøkt kognitiv terapi, gradert trening, mestringskurs og rehabilitering før uføretrygd ble vurdert, har ikke medført noen endring i praksis for denne pasientgruppen.
Vedtaket førte kun til at dette, som i praksis ble håndhevet som et krav, ble fjernet fra NAVs rundskriv – og at det istedet ble flyttet til NAVs trygdemedisinske kunnskapsbank. Dette medførte at NAV opprettholdt praksisen om særbehandling av ME-syke som politikerne altså sa klart nei til. ME-foreningen mener NAV dermed fulgte Stortingsvedtakets bokstav – men ikke hensikten bak vedtaket.
Les gjerne også artikkelen “NAV skader fremdeles nesten alle med ME”
Spørreundersøkelser
ME-foreningens spørreundersøkelser omkring temaet «Hensiktsmessig behandling» for ME-syke, har avdekket at behandlingskravene og tiltakene generelt ikke virker og at de derimot gjør syke mennesker enda sykere.
En undersøkelse hadde blant annet 820 respondenter, og under 1- en – prosent hadde opplevd bedring eller var istand til å redusere sin uføreprosent som følge av tiltakene NAV i praksis påla dem. 81 prosent var uenig eller sterkt uenig i denne påstanden – mens 84 prosent var uenig eller sterkt uenig i at de hadde blitt friskere gjennom sitt møte med NAV.
En spørreundersøkelse fra 2023 avdekket at de fleste som hadde hatt Arbeidsavklaringspenger på grunnlag av sin ME-sykdom, også i 2023 hadde måttet gjennomføre disse behandlingskravene før de fikk innvilget uføretrygd. Altså året etter at Stortinget fattet sitt stopp-vedtak.
ME-foreningen spørreundersøkelse fra februar 2024
– Ideologi fremfor kunnskap
ME-foreningen skriver på sine nettsider:
«Det er et mysterium hvordan disse behandlingene kan ses som «hensiktsmessig» behandling, siden det ikke foreligger dokumentert effekt på arbeidsevne, og mange pasienterfaringer om skade. Så vidt ME-foreningen vet, fører ikke Nav selv statistikk for effekt av tiltakene. Det er nærliggende å spørre om det handler om ideologi fremfor kunnskap når man i årevis fortsetter å kreve tiltak som i beste fall ikke virker, og som i verste fall gjør allerede syke mennesker sykere.»
ME-foreningen har vært i møte med NAVs sjeflege Marit Hermansen og NAV-direktør Hans-Christian Holte der resultatet av den siste undersøkelsen er lagt frem, forteller AAP-aksjonens leder Elisabeth Thoresen.
Hun opplyser også at foreningen der igjen etterlyste tall på effekten av alle disse strenge behandlingskravene rettet mot spesielt ME-syke, men det kunne ikke NAV legge frem. Og NAV vil heller ikke endre praksis før det kommer en ny såkalt veileder med retningslinjer fra Helsedirektoratet.
Thoresen mener NAV bedriver “kvakksalveri”:
– De forlanger behandling som ikke har synlig effekt. Dette er å oppleve som strukturell vold og brudd på menneskerettigheter. Det er nettopp det som skjer her, som viser at NAV overprøver legeerklæringer og kjører sitt eget medisinske løp, som også tapper helsevesenet for ressurser og mye penger, sier hun.
Sivilombudet har advart mot krenkelse
Sivilombudet har reagert på forekomst av tvangsbehandling i helse- og omsorgssektoren, gjennom en høringsuttalelse i 2019.
“Enkelte menneskerettighetsorganer, deriblant CRPD11-komiteen, har inntatt et tolkningsstandpunkt om at tvangsbehandling som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, utgjør en krenkelse av forbudet mot tortur og umenneskelig behandling,” skriver Sivilombudet i et høringssvar til Tvangsbegrensningsloven fra 2019.
Det kan etter AAP-aksjonens oppfatning være grunn til å spørre hvorfor staten v/NAV kan tillate seg det Sivilombudet og CRPD-kommiteen uten tvil mener at det ikke er adgang til. Dersom behandling stilles som betingelse for økonomiske ytelser til livsopphold, må dette være å anse som tvang.
Nedsatt funksjonsevne omfatter ikke bare handikap personer er født med, eller som er synlige. Også usynlige funksjonsnedsettelser, og av kortvarig art (som sykdom), er omfattet av retten til beskyttelse på grunn av funksjonsnedsettelse.
Ombudet skriver også:
“Basert på blant annet rettspraksis fra EMD fremstår det som klart at tvangsbehandling, etter omstendighetene, kan utgjøre en krenkelse av forbudet mot tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling.”
Tvangsbehandling som tiltak er et inngrep i EMK artikkel 8.
I høringssvaret går Sivilombudet grundig inn på temaet – nedenfor finnes noen utdrag.
“Ombudsmannen viser også til Grunnloven § 98 andre ledd om at ingen skal utsettes for «usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling» og til at bestemmelsen utgjør en selvstendig skranke for lovgivningsmyndigheten. Dette innebærer at lovgiver må foreta en vurdering av om lovforslagene vil ramme enkelte grupper på en usaklig eller uforholdsmessig måte.”
“Særlige tvangshjemler begrunnet i nedsatt funksjonsevne innebærer en forskjellsbehandling av retten til respekt for den fysiske og psykiske integritet og retten til vern av egen vilje (autonomi). Disse menneskerettighetene tilligger alle personer på lik linje, og de er grunnleggende rettsgoder i vårt samfunn.”
NAV: – ME sitter i hodet
“Forskjellsbehandlingen i rettsvernet oppstår når det ikke er behovet for helsehjelp som er avgjørende for tvangsinngrepet, men personens
funksjonsevne. Til sammenlikning er nedsatt funksjonsevne ikke et vilkår for adgangen til å gripe inn ved behov for øyeblikkelig hjelp. Spørsmålet har fått økende aktualitet etter vedtakelsen av CPRD. Sett i lys av de norske tolkningserklæringene må adgangen til forskjellsbehandling anses som svært begrenset etter konvensjonen.”
“Tolkningserklæringene innebærer at forskjellsbehandling av personer med nedsatt funksjonsevne må være «nødvendig som en siste utvei». I tillegg må forskjellsbehandlingen ikke være uforholdsmessig inngripende. Ombudsmannen kan ikke se at utvalget har foretatt en slik nødvendighets- og forholdsmessighetsvurdering av tvangshjemler som utelukkende er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne generelt og personer med psykiske lidelser eller psykiske helseproblemer spesielt.”
Ombudet peker også på dette:
I en felles uttalelse i 2015 uttalte FNs spesialrapportører for retten til helse og for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne følgende:
«The concept of ‘medical necessity’ behind non-consensual placement and treatment falls short of scientific evidence and sound criteria. The legacy of the use of force in psychiatry is against the principle ‘primum non nocere’ (first do no harm) and should no more be accepted.»
Siden NAV hele tiden insisterer på at ME “sitter i hodet”, må Sivilombudets påpekninger i høringssvaret nevnt ovenfor, være en naturlig ting å minne NAV om i disse ME-sakene.
Spørsmålet er om også det lenge gjeldende rundskrivet som sa at ME-pasienter spesielt ble stilt ovenfor disse behandlingskravene, dermed har vært et langt sammenhengende brudd på Grunnlovens §98 for disse pasientene.
Hele høringssvaret, med også ytterligere informasjon om temaet, kan leses her.
