Jeg har frem til langt opp i voksen alder vært udiagnostisert autist, noe som har gitt meg store problemer med å fungere i skole og arbeidsliv fordi jeg ikke fikk hjelp og selv ikke forsto hva som var galt. Men jeg har aldri hatt det så ille som da NAV kom inn i bildet, med alle sine krav som helt ukritisk skal gjelde likt for alle. Hvor mye dårligere har jeg egentlig blitt?
AAP-aksjonen kjenner innleggsforfatterens identitet
I alle år ble jeg utestengt og sett ned på av de andre på skolen. Jeg har alltid forstått at det var «noe» ved meg, men ikke hva. Skolen utmattet meg på grunn av alle krav til sosial fungering. Jeg klarte heller ikke å møte opp hver dag fordi jeg måtte hente meg inn etter den forrige. Mange ganger måtte jeg bare gå hjem fra skolen, eller finne andre steder å være. Steder der det var stille.
Man utnyttes lettere
For å innledningsvis vise så godt det er mulig hvordan det er å «være inne i mitt hode”, anbefales denne 2 minutter lange video. Husk å ha lyden høyt på. Alle lyder, lys, bevegelser og øvrige sanseinntrykk er like sterke, og det som er viktig kan ikke filtreres ut slik andre mennesker klarer.
Dette er fra et barns perspektiv, men er likt for voksne. Voksne lærer seg teknikker for å «maskere» egne reaksjoner ute i samfunnet. Problemet er at denne håndteringsmetoden utmatter oss, slik at vi ikke har ressurser til andre ting. Vi blir fortere slitne enn andre, og det er en helt annen form for sliten som tar lengre tid å hente seg inn fra. Ofte uker og måneder, om episodene er alvorlige nok.
Autister har gjerne heller ikke det naturlige «filteret» andre har, når det gjelder å avsløre andre menneskers egentlige motiver. Vi trenger klare og tydelige budskap, og kan ikke forventes å kunne lese mellom linjene i det som blir fortalt, eller tolke alt som er usagt gjennom andre signaler. Vi er derfor hyppig utsatt for, og under risiko for, seksuelle overgrep, svindel og andre uheldige omstendigheter. Vi utnyttes lett av andre mennesker, til tross for vår ofte svært høye intelligens. Det er som om andre mennesker umiddelbart kan spore en slags naivitet hos oss.
Å forholde seg til offentlig forvaltning kan derfor være en stor risiko i seg selv.
Hva da når autister forledes i NAV-systemet, spesielt i AAP-ordningen med sine stadig fornyede betingelser og krav for kravenes og systemets skyld, og dessuten med hjelp av feil regelpraktisering eller når lovverket tøyes lenger enn det er hjemmel for? Eller som følge av at systemet er så komplisert at selv de mest oppegående sliter, og at klageprosessene synes å være skreddersydde for å få enhver som prøver seg til å gi opp med mindre de er jurister?
Da er det enklere for en autist å være lydig mot systemet. Og det er noe som bør få alarmklokkene til å ringe.
“Person det er noe rart med”
Ingen grep inn i min situasjon som barn, og mine foreldre slet i kommunikasjonen med skolen. Senere har jeg fått vite at begge mine foreldre var autister. Tilstanden er arvelig.
Jeg fikk etter hvert en jobb som jeg knapt klarte å være i, men jeg klamret meg fast til tross for at jeg åpenbart ikke hadde noe der å gjøre. I arbeidslivet hadde jeg med meg alle traumene fra skoledagene – noe som gjorde at arbeidslivet bare ga meg enda flere.
Det moderne arbeidslivet setter store krav til sosial fungering, og mine kollegaer plasserte meg raskt i boksen «person det er noe rart med.» Mennesker har en formidabel evne til å skille ut personer fra flokken som virker svakelige eller annerledes, vi er faktisk ikke så ulike dyrene slik.
Hele tiden hadde jeg problemer med kommunikasjon og det sosiale. Da arbeidsgiver oppdaget at jeg måtte ta en del flere pauser enn andre, og uten at det fantes noen akseptabel eller medisinsk vurdert begrunnelse, ble jeg stemplet som vrangvillig. Dette ga vann på mølla for arbeidsgivers mistenksomhet, og jeg ble nærmest forfulgt over telefon når jeg hadde oppgaver utenfor kontoret.
Det ene medførte det andre i en forverringsspiral der ingen sa stopp. Som ellers i samfunnet, avlet konflikt konflikt. Til slutt ble ingen velvilje vist meg. Og da skulle arbeidet mitt granskes i detalj. Siden det var utført under betydelig stressbelastning og til tider direkte kollaps, fant de selvsagt feil. Dette ga grobunn for nye kontrollbehov.
Slik var mitt arbeidsliv i mange år – og det gikk i tette sykluser. De gode periodene var få og det var svært langt mellom dem. Ingen så det gode arbeidet jeg leverte, de gangene det gikk bra.
Arbeidslivet – eller: når man sminker liket
Det som var spesielt å se på, var at dette var en arbeidsplass som ikke selv klarte å etterleve og praktisere det den kommuniserte til omverdenen at den sto for. Det var en holdning utad, og det helt motsatte internt.
For å kunne være i en ordinær jobb, måtte også alt på hjemmebane lide. Jeg klarte ikke å følge opp, og det hadde i perioder store personlige konsekvenser. Ting jeg klarte å utføre for arbeidsgiver i en tilstand der jeg måtte ta meg voldsomt sammen de timene jeg var på jobb, klarte jeg ikke følge opp hjemme – som eksempelvis den formelle administrasjonen av et vanlig hjem. Avtaler på fritiden ble oftere glemt enn de ble husket. Praktiske ting var knapt mulig, jeg måtte bruke resten av dagen på å hente meg inn fra å ha vært på jobb.
Slikt er anstrengende i husholdninger der begge er i jobb, og det går alltid ut over det personlige livet og forholdet til partner. Det er kanskje et under at våre partnere holder ut når den ene presses til langt over tålegrensen for å ha en rett til å eksistere.
Med mye og hyppig fravær, var jeg derfor ikke en person arbeidsgiver ønsket å beholde da livet kollapset privat. Det oppsto nye situasjoner som påførte meg traumer, og jeg ble derfor selv enda dårligere.
Året med sykemelding var preget av stadige innkallinger til NAV, med arbeidsgiver involvert. IA-samarbeid, kalles det visst. Jeg forsto snart at dette kun var noe som bare fungerte på papiret, og som nok en dokumentasjon for arbeidsgiver på at jeg var et utskudd. Og de brukte det for alt det var verdt.
Alle møtereferater var skrevet på NAVs og arbeidsgivers premisser, i en slags overformalisert og ovenfra-og-ned-omtale av meg som ansatt – fra møter der jeg selv hadde vært tilstede. Dette slo enda klarere fast at jeg ikke var en person og en kollega, men bare et verktøy arbeidsgiver skulle tjene penger på. Og ut fra hva jeg leste, var jeg ekstremt dårlig butikk. Manglende kompetanse hos den utsendte fra NAV og en automatisk innstilling om at det bare var jeg som hadde “vondt i viljen”, gjorde situasjonen min bare verre.
Arbeidsgiver ga meg sparken da jeg gikk over på Arbeidsavklaringspenger. Prosessen med arbeidsgiver frem dit, tok fullstendig knekken på et menneske som sliter med kommunikasjon. Dette var også da NAV trådte inn for alvor med sine krav om arbeidsrettede tiltak. Hvordan kan dette være hensiktsmessig når pasienten knapt klarer å stå oppreist? Men at jeg lå rett ut, var ikke noe argument for å vente med arbeidsrettet tiltak, fikk jeg tydelig forklart. Og møtte jeg ikke opp, ville det blir slutt på arbeidsavklaringspengene mine.
Sykemeldingene mine, om hvordan situasjonen påvirket meg, og med en da ukjent diagnose i bunnen som jeg ikke selv var klar over at jeg hadde, kunne ikke vært tydeligere formulert. Jeg fikk likevel beskjed om at situasjonen min privat var en «sosial utfordring» som egentlig ikke ga rett til arbeidsavklaringspenger. Det var den delen av saken min NAV hang seg opp i – ikke hvordan livssituasjonen helhetlig påvirket min egen helse.
Underforstått: Du skal være så utrygg på grunn av systemet du befinner deg i, at du skremmes tilbake i arbeidslivet. Uansett hvor dårlig du er og hva som feiler deg.
Dette er altså et system som til tider ikke synes å være under oppsyn av noen tenkende mennesker fordi systemlojaliteten er total og blind. Her skal runde baller ned i firkantede hull, om de så går i oppløsning eller blir fullstendig deformert på veien.
Når systemet virker mot sin egen hensikt
Så innebar situasjonen min privat også et dødsfall. Jeg rakk knapt å se kisten senkes, før jeg skulle ut i arbeidsmarkedstiltak hos en tiltaksleverandør. Arbeidslinja tar ikke hensyn til slikt.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet undertrykke sorg for å holde hodet over vannet i «systemet.» Passe på at dokumentasjon ble sendt, sende meldekort, hindre misforståelser så jeg ikke ble stående på bar bakke. For en som meg, krever dette alene så mye at det ikke er rom for å makte annet.
Siden NAV hele tiden har meg på bristepunktet gjennom hvordan systemet fungerer: Hva om jeg for alvor eksploderer et sted der fremme? Og vil jeg da kunne komme til å skade meg selv eller andre? Når man ikke stoler på seg selv, blir systemet en uforståelig belastning, og veldig ofte det som også får begeret til å renne over til sist.
Med en slik uoppdaget funksjonshemning, der utrygghet og manglende kontroll over egen situasjon er utløsende for lange perioder i det dypeste mørke, er AAP-systemet i praksis det verste jeg kan utsettes for.
Men jeg må være i det fordi jeg ikke fungerer i arbeid. Risikoen for endringer er som gift i hverdagene på toppen av helseproblemer som angst og depresjon. Dette er tilstander som er kjent for å følge med på lasset for autister, og som regel er det slik på grunn av hvordan livet deres har blitt fordi de ikke har visst om at de er autister.
Alle endringer i omgivelsene eller i kravene som stilles til meg, får meg til å gå i lås. Og det må da måneder og kanskje år til med tilvenning for å stabilisere meg etter en større endring eller omveltning. Dette er autismediagnosen min som snakker, og jeg kan ikke gjøre noe med det. Mens NAV altså opererer med 3-årsperioder på AAP, der det er selve systemet som nettopp utløser det at man hele tiden må nullstilles. Det er så man nesten ikke tror det er sant; at dette er et villet system og et helt bevisst opplegg.
Kunnskapsmangel kan det umulig være – både i departementet, i direktoratet og på juridiske nivåer i NAV sitter det personer som har hatt adgang til det ypperste av utdanning landet vårt har å by på. Det må være overbevisningen om at det er vi, autistene som er uheldige og kommer i befatning med NAV, og som utgjør knappe 1 prosent av befolkningen, som velter velferdsstaten…
Medisinert «under tvang»?
Selvsagt må all behandling være forsøkt, siden NAVs lovverk krever det, så jeg har i perioder følt meg presset til å prøve ulike medisiner. Mye fordi jeg har lest om folk som har fått avslag på ulike ytelser fordi de ikke har forsøkt sånn og sånn-behandling. At medisinering kan påvirke autister annerledes enn andre mennesker, er ikke utenkelig. Saker fra utlandet har vist til klare tilfeller.
Jeg har eksempelvis måttet forsøke melatonin, som anses som et såkalt “lavterskel” tiltak der det ikke er fare for avhengighet. Men melatonin har visstnok en godt kjent bivirkning for autister, som verken jeg eller behandler var klar over: De gjør drømmer enda mer livlige og virkelighetsnære. Så når jeg har hatt mareritt og søvnforstyrrelser på grunn av minner jeg ikke har klart å bearbeide, og som har traumatisert meg, så gjennomlever jeg det i 3D-kino med surround-anlegget på maks.
Det spørs om ikke NAVs behandlingskrav som ledd i «likebehandlingen» av alle brukere bør ettergås, når tilnærmingen er så ukritisk og byråkrater uten medisinskfaglig kompetanse setter betingelser som i verste fall ender med å påføre mer skade. En ung gutt i utlandet døde etter å ha blitt tvunget til å ta psykofarmaka som autist.
Er det da forsvarlig at det sitter jurister i eksempelvis klageinstansen som gjør slike medisinskfaglige vurderinger? De mener jo svært ofte at en eller annen form for behandling mangler, og så blir det avslag og bruker må rykke tilbake til start.
Jeg mener NAVs manglende kunnskap om autismetilstander her i Norge er farlig, så lenge NAVs krav om behandling og utredning er ledsaget av trusler om å miste eller ikke ha rett til stønader og dette praktiseres så til de grader blindt og likt for alle brukere uansett diagnoser.
Å presse på for behandling og medisiner, under trussel om tap av rettigheter eller ved å si at manglende forsøk av medisiner er grunnlag for å avslå uføretrygd, på pasienter man ikke vet hvordan vil reagere nevrologisk på dette, bør NAV være svært varsomme med. Da er det i prinsippet tvangsbehandling – om alternativet er å ikke ha noe å leve av. Slik tvang er forbudt i alle andre samfunnssystemer som har oppgaver som får konsekvenser for pasienter.
Reflektér litt over det…
Man kles naken for stadig nye fremmede
Disse tiltaksleverandørene er et kapittel for seg. Konsulentene der er høylytte predikanter til fordel for arbeidslinja, og en hel heiagjeng helt alene. Absolutt alle floskler blir (mis)brukt. Disse møtene, ute fra hjemmet, er alltid en omveltning fra mine daglige rutiner og de vante omgivelsene mine som setter meg helt ut av spill. Så der satt jeg jevnlig gjennom årenes løp, i det totale sammenbrudd, i praksis hver tirsdag, og klarte knapt å redegjøre for meg. Jeg ble fortalt at dersom jeg uteble, ville det bli rapportert tilbake til NAV. Det hendte at jeg ikke klarte å møte opp. Men intet ble rapportert til NAV, for månedene gikk. Årene gikk. I en slik situasjon skal tiltaket avbrytes.
De gangene jeg var istand til å opprettholde en fornuftig samtale, ble det derimot nedskrevet referat og til slutt sammenfattet i en rapport til NAV. Jeg ble opplyst at de kom til å skrive at jeg så godt som var klar for å vende tilbake i jobb. Jeg forsto ikke hvordan de kunne konkludere med det, men jeg hadde jo ikke noe jeg skulle ha sagt. Jeg måtte ha mat på bordet.
Jeg måtte snakke predikanten etter munnen. NAV fikk med andre ord rapporter som bestilt og betalt for. Dette har jeg vært gjennom flere ganger, med flere ulike tiltaksleverandører. Og det ser ikke ut til å stanses. Er de kvalifiserte for å være samtaleterapeuter? Har de psykologutdanning? Ødelegger disse samtalene for behandlingen hos kvalifisert terapeut, som jeg uansett er pålagt å delta i for å ha rett til noen ytelse?
Jeg måtte aktivt sitte og rosemale mitt eget fremtidssyn, gjennom gjentatte sammenbrudd og foran stadig nye mennesker. I møtene hos NAV måtte jeg ta meg voldsomt sammen, på med “masken” som forsikret dem om at jeg skulle oppføre meg som de ønsket. Så fort jeg kom hjem, var det ofte total kollaps på grunn av anstrengelsene med å hele tiden undertrykke min naturlige væremåte.
Forresten, jeg har hatt over 10 veiledere i selve NAV-systemet. Hos noen av dem har saksmappen min bare vært innom skrivebordet. De fleste av dem mener nok godt med det de sier og gjør, men det å hele tiden måtte brette ut livet sitt for å forklare hvorfor man sitter foran dem – livet til familien, det innerste følelseslivet, det høyst private – og for en lang rekke vilt fremmede mennesker, er ubegripelig nedbrytende.
NAV mener jeg er “høytfungerende”
Men man må visst gjennom det. Selv hver gang det dukker opp en ny veileder hos NAV, har de åpenbart ikke lest et eneste dokument eller en eneste dialog i saken før de ringer og presenterer seg som «din nye veileder.»
Jeg har ikke møtt noen med helsefaglig kompetanse på saksbehandlernivå på mitt lokale NAV-kontor, men likevel sitter jeg i møter med dem hvor de gjør helsefaglige vurderinger av meg. “Du trenger sånn-og-sånn”. Det er særlig NAVs egne, samarbeidende nevropsykologer som fremheves. Kjøpt og betalt av NAV. Hvilken garanti har jeg for at de ikke er engasjert for å produsere konklusjoner som er i tråd med det NAV selv ønsker? Kanskje de ønsker å finne en helt annen diagnose, og som jeg må være i systemet i 10 år til for å få behandlet? Da beholder de meg jo innenfor AAP-statistikken, og det ser kanskje bedre ut, for da er jeg i det minste blant arbeidssøkerne.
Men det er kanskje like greit at disse vurderingene kommer fra veilederne, for jeg leser for eksempel i diverse autist-fora at NAV har rådgivende leger som mener at autismen forsvinner når hjernen er godt nok utviklet – sånn cirka ved 25-års alder. Eller at adferdsterapi og eksponeringsterapi skal gjøre susen, slik at det kan behandles vekk. Det sistnevnte er omtrent som å insistere på at en fisk skal klatre opp et tre. Eller på at en homofil person kan bli heterofil, bare vedkommende blir overbevist nok. Det er en grunn til at homoterapi nå forbys.
Slike holdninger legger til rette for plaging satt i system når en tilstand er medfødt – og det fører til skade.
Jeg må også gå i psykiatrisk behandling, for en medfødt funksjonshemning som for en stor del er årsaken til mine tilleggslidelser. Ellers har jeg ikke rett til å være på AAP, sier NAV. Hvorfor leser jeg da i sosiale medier om autister som er fritatt for aktivitetskravene hos NAV nettopp på grunn av diagnosen? Var det ikke nettopp likebehandling i dette systemet som var så viktig?
Jeg blir bedt om å gjøre ulike oppgaver som eksponerer meg for samfunnet, som feks så ofte jeg kan gå inn på den lokale kaffebaren og kjøpe en kaffe. Det ender med at jeg kjøper kaffe, men haster ut derfra igjen. Har jeg da utført oppgaven? Nærmer meg meg da å bli “frisk” slik at jeg kan fungere i slike støyende og uoversiktlige miljøer i det daglige? Jeg har forsøkt dette i over 10 år, og jeg reagerer likt og like dårlig hver eneste gang.
NAV har også bestemt seg for at jeg er «høytfungerende» fordi jeg er intelligent. Så da betyr det altså at jeg må være høytfungerende i jobb også. Når man opplever verden rundt seg som i den 2 minutter lange videoen øverst i mitt innlegg her, er det ikke å være høytfungerende. Men arbeidslinja mener visst det. Og den er Gud.
Jeg reagerer abnormt på selv det minste stress. Jeg har hatt enorme stressreaksjoner i forbindelse med forholdet til NAV. Det økonomiske stresset som følger med å være i et så uforutsigbart system som AAP, har gitt kraftige fysiske utslag. Det har vært tilfeller der jeg var helt sikker på at jeg skulle dø og måtte ha medisinsk hjelp. Da jeg var yngre, og i arbeidslivet, ga selv beskjedne mengder stress meg spisevegring – en vanlig feildiagnose for mange som er udiagnostiserte autister.
Et rigget system
Jo mer press og utrygghet jeg utsettes for, jo mer skadet blir jeg av min egen medfødte diagnose. Men NAV-systemet er ikke konstruert for å ta hensyn til det. Likebehandling, ikke sant?
Og så går årene, og stadig flere av disse rapportene fra tiltaksleverandører blir for gamle for NAV å ta hensyn til – så da vil de ha nye utprøvinger og nye rapporter. De fleste ser vel at dette er en del av hvordan systemet er rigget for å hindre at folk havner på en uføretrygd – selv om det faktisk er den rette ytelsen for mange av dem.
Da NAV fikk vite om min medfødte «lyte», endret det i praksis ingenting i deres forhold til meg og min situasjon, selv om det likevel ble hintet om andre utfall av mitt nåværende AAP-løp enn bare flere og endeløse perioder på AAP.
Og da melder jo virkelig absurditeten seg:
Om det er jeg selv som tar opp uføretrygd som tema med NAV, mister jeg retten til ytelsen min. For da «har jeg ikke lenger arbeid som mål» – som de hevder at lovverket krever. Jeg har fremdeles til gode å se lovhjemmelen for dette oppstilte “kravet”. Lovverket sier derimot at man skal avklares mot enten arbeid eller uføretrygd, og ikke bare mot arbeid som NAV i realiteten praktiserer.
Ethvert samfunn skal fungere slik at byråkratiet ikke kan lage sine egne lover, eller endre lover som er vedtatt. Da er rettssikkerheten fullstendig borte. I NAVs tilfelle handler det ofte ikke engang om fleksibel tolkning – det handler om å fullstendig endre lovverkets innhold for å oppfylle arbeidslinja.
Så hvorfor får NAV lov til dette i Norge? Det sies at dette er en stat i staten, og jeg tror at det faktisk er sånn.
Jeg skal derfor nå like fullt igjennom flere arbeidsavklaringstiltak som basert på egen erfaring bare gjør meg sykere, for å få meg inn i et arbeidsliv som verken er, eller vil bli, tilrettelagt for personer med mine medfødte utfordringer. Og i alle fall ikke personer med mine andre diagnoser i tillegg. Jeg vil bli skjøvet ut av arbeidslivet, igjen og igjen. Men et slikt scenario kunne ikke NAV forholde seg til, ble jeg fortalt. De kunne ikke garantere at jeg ville få bli værende i noen jobb om jeg først slapp innenfor døren. NAV skulle bare sørge for å få meg dit.
Samtidig leser jeg om at arbeidslivet er fullt av bedrifter som mer enn gjerne tar imot ekstra arbeidskraft så lenge NAV betaler regningen. Mange av dem spekulerer regelrett i dette. Er det rimelig at pasienter med autisme-utfordringer skal bli utnyttet?
Hvilken arbeidsgiver godtar ansatte som de ikke vet om kommer på jobb dagen etter og har fullstendig uforutsigbare prestasjoner? En som ikke kan rives løs fra et problem eller tema, når interessen først er fanget. En svært rigid person? Og som da i tillegg ikke klarer å ha orden på livet sitt ved siden av? Livet hjemme påvirker prestasjoner i arbeidslivet enten vi vil det eller ikke.
Systemets vanvittige logikk
Sivilombudet har nylig gjort en vurdering av hva «hensiktsmessig» innebærer i NAV-systemet og dets lovverk, når det gjelder arbeidsrettede tiltak. Vurderingen er gjort opp mot ME-pasienter, men det er åpenbart at Sivilombudet mener dette må gjelde alle brukere av helseytelser i NAV. Om NAV avviser dette, er det byråkrati for byråkratiets skyld. Da er det kun systembeskyttelse.
Ombudet skriver at dersom bruker er for syk til å nyttiggjøre seg et arbeidsrettet tiltak, er ikke det arbeidsrettede tiltaket hensiktsmessig for brukerens sak. Men dette vil nok NAV, sak for sak, nekte å akseptere – og alle som vil anføre dette i sin egen sak, risikerer å måtte ta hele klagerunden og kanskje bruke rettssystemet. Det er slik byråkratiet opptrer når målet er besparelser og ikke at den enkelte bruker skal ha et minimum av rett til et noenlunde akseptabelt liv. Høyesterett uttalte likevel nylig at når Sivilombudet kommer med spesielt grundige uttalelser, så skal de tillegges rettskildemessig vekt.
Det NAV i praksis mener i mitt tilfelle, er at mens jeg ikke klarte arbeidslivet eller skolegang den gang jeg var uten diagnoser, og hadde så mye fravær at jeg i praksis var diskvalifisert, så vil jeg klare det fint nå når jeg har fått konstatert en medfødt funksjonshemning som ikke kan behandles, og har fått flere alvorlige diagnoser på grunn av traumer på toppen av dette igjen.
De andre diagnosene er tilstander som det i langt over et tiår år ikke har vært mulig å behandle – høyst sannsynlig fordi jeg altså har en medfødt diagnose i bunnen.
Dette er systemets vanvittige logikk, fordi arbeidslinja trumfer alt.
Kanskje jeg må låne en grill
Hvordan har den norske staten, med politisk godkjenning, klart å opprettholde et slikt forkvaklet system? Der “individuell oppfølging” bare eksisterer på papiret? Eller: hvorfor lukker politikerne øynene sine for det – hvorfor er de så fornøyde med å høre lederne i NAV forklare hvordan ting fungerer, når vi vet at det overhodet ikke fungerer slik i praksis?
Og gir de seg ikke før folk hopper foran et tog?
Syke og uføre er en stor gruppe i Norge som hadde trengt sin egen organisasjon – slik mange arbeidstakere har LO, med sine hjelpefunksjoner og juridiske bistand. Først da kan man så smått begynne å komme dette syke, syke systemet til livs.
Stillingskrigen på begge sider av bordet under NAV-møtene vil dermed fortsette. Jeg er snart underveis i mitt neste tiår NAV-systemet. Det er som i det berømte, amerikanske Chicken-Race med muskelbiler der partene kjører bånn gass mot hverandre på en øde landeveisstrekning, og den første som bøyer av har tapt. Jeg må for all del ikke tilsynegi at jeg er i ferd med å gi opp, og be om å få bli vurdert for en uføretrygd.
Da må jeg stå i matkø og bo i telt. Kanskje jeg også må låne en grill.
