Last updated on 21. november 2021
En siste hilsen fra Solberg-regjeringe var statsbudsjett for 2022. Der fjerner partiet Høyre inntektsgrensen for uføre på 0,4G (42560,-). Dette betyr at om du jobber litt ved siden av din uføreytelse så vil du få ytelsen redusert fra første krone tjent. Dette skal angivelig være til det bedre ifølge departementet og det vil etter deres tankegang og beregninger motivere uføre til å jobbe enda mer. De mener at friinntekten på 42560,- har virket som en brems på å få uføre til å jobbe mer enn fribeløpet.
Vel, ut i fra engasjementet fra de uføre selv så virker nok dette veldig feilslått. Jeg har regnet på modellene og jeg ser gjennomgående at dersom man skal komme bedre ut enn med dagens retningslinjer så må man tjene mer enn 80-90.000 pr. kalenderår etter de nye reglene. Da først vil man kunne tjene økonomisk på dette. Tjener man under dette så vil man tape penger på den nye ordningen. Jeg skal i denne artikkelen belyse hvorfor dette er et svært dårlig forslag.
Av Morten Gjerde, Notodden
Først av alt, vi snakker her om en endring som adresseres rett til en av samfunnets aller svakeste grupper. Syke mennesker med en eller annen form for skade eller lyte som har ekskludert dem fra et aktivt yrkesliv. Alle vet at dersom man blir uføretrygdet så er det ensbetydende med et liv i varig lavinntekt. Uføretrygden er basert på din lønn mens du var i arbeid. Du får ved uførhet 66% av gjennomsnittet av de 3 beste inntektsårene av dine siste 5 år som yrkesaktiv. Men grunnlaget kan ikke overstige 6G. Inntekt over 6G vil derfor fjernes fra beregningen om du har tjent over dette. Alle uføre-ytelser i dag har vanlig inntektsskatt på linje med lønnsinntekt.
Hvor mye får man egentlig som ufør? Gjennomsnittet for utbetalt uføreytelse var i 2018, som er siste tall jeg har funnet, 243.900,-. Dette utgjør månedlig gjennomsnittsutbetaling på 23066,-. Men det er altså mange som har langt under meridianen og noen få som har maks utbetaling som utgjør 34556,- pr. mnd (også tall fra 2018). Det er verdt å merke seg at for de som kvalifiserer til høy uføreytelse, så har disse hatt svært godt grunnlag som utgangspunkt. Således er det naturlig å tenke seg at disse også har etablert seg med en relativt sett høyere selvkost enn de med lavere inntekter før uføregraden satte inn. Slik sett er det derfor ikke sikkert at de har det enklere på trygd enn andre med mindre utbetalt ytelse.
Alle som får innvilget uføretrygd får samtidig utregnet en kompensasjonsgrad. Dette er et prosenttall som skal legges til grunn for hvor mye ytelsen skal reduseres med dersom man jobber noe ved siden av ytelsen. Kompensasjonsgraden varierer og er individuell, men mange ender rundt 66%, men jeg har sett tall fra 45 til 95%.
Hva er forskjellen på gammel og ny ordning? I dag kan man med 100% uføregrad jobbe ved siden av og tjene 0,4G (42560,- brutto) før ytelsen avkortes. Fribeløpet var inntil 2013 på 1G men ble da redusert til 0,4G av Solberg-I regjeringen. Kommer du over inntektsgrensen vil du bli trukket et prosentberegnet beløp av det overskytende fra trygdeytelsen. Reduksjonen reguleres i tråd med kompensasjonsgraden din. Er kompensasjonsgraden din 66% vil du få avkortning på ytelsen din med 66 kroner pr. 100-lapp du tjener. Du skatter i tillegg vanlig inntektsskatt på hele bruttobeløpet.
Ny ordning:
Fra 1.1.22 er det fra Solberg-II regjeringen lagt opp til at inntektsgrensen før avkortning setter inn fjernes. Det legges opp til at man isteden avkortes fra første tjente krone. Endringen legger opp til at man isteden avkortes med halv kompensasjonsgrad. Det betyr at du får en avkortning på 33% fra første krone om du har en kompensasjonsgrad på 66%. Altså 33,- av hver 100-lapp. Det settes også inn en ny inntektsgrensen på 1,2G (127.700). Når denne er nådd vil du bli avkortet med full kompensasjonsgrad på det overskytende.
Hvorfor kan uføre egentlig jobbe, er ikke de syke da? Slik tenker nok mange. Derfor er det i mange sammenhenger knyttet et stort stigma til det å være ufør. Mange ser på uførhet som latskap, – noen som lurer seg unna på felleskapets regning. Noen snakker konsekvent om «snyltere». Men uføre er en stor og sammensatt gruppe. Det er ca. 360.000 av dem. Hver og en av disse representerer en personlig historie og en unik case. Det er viktig å merke seg at når man blir ufør så er det basert på erkjennelsen av en tapt evne til inntekt, da med bakgrunn i skade eller lyte. Det er altså ikke slik at uføre er så syke at de er tilnærmet sengeliggende.
Mange uføre har gode dager innimellom. Så husk at når du møter folk som er uføretrygdet, så er det sannsynligvis fordi nettopp denne dagen er de friske nok til deltagelse. De dagene disse menneskene er plaget, -fulle av angst, -har en rygg som ikke engang gir rom for å få på seg klærne. Da er de fraværende og ute av syne. Disse dagene går samfunnet utenfor som vanlig, mens den uføre har nok med sitt i det stille.
Få eller ingen arbeidsgivere kan normalt basere seg på at ansatte kan komme og gå som de vil, eller dukke opp på gode dager. Det er ofte også vanskelig for eventuelle kolleger å skulle forholde seg til arbeidskolleger som har et svært ustabilt oppmøte-mønster. Derfor er det mange med noe restarbeidsevne som anses som uføre i et yrkesperspektiv. Samfunnet er ikke rigget for å kunne matche det behovet for fleksibilitet som disse menneskene trenger. Ergo, de sliter med å finne seg en plass i et inntektsgivende system og samfunnet finner det formålstjenlig å gi de en inntektssikring.Derfor vil mange som har en 100% uføregrad kunne jobbe litt.
Hva jobber de med når situasjonen er så varierende? Noen er eksamensvakter på skoler. Et typisk sesongarbeid som er lite i omfang. Det varer noen timer og det er relativt lite krevende. Andre har politiske verv med litt godtgjørelse for møter etc. Noen fotograferer når de er i form til det og selger litt bilder i ny og ne. Andre er tilkallingsvakter for bilforretninger som trenger sporadisk hjelp til å kjøre en bil fra A til B. Noen har styreverv i borettslaget. Andre har noen timer hver uke som støttekontakter for kommunen.
Ja listen er lang, men som dette viser er det som oftest jobber som utføres på timebasis og som fult yrkesaktive ikke kan ta seg av. Dette viser at det er mange muligheter som kan gi uføre med en liten rest-evne en viktig arena for mestring. Et ærlig arbeid som gir næring til selvfølelsen. En møteplass for sosial og faglig utvikling som på toppen av det hele så langt har gitt en liten ekstra inntekt på toppen av en ellers relativt lav ytelse. Man blir jo ikke nødvendigvis verken mindre intelligent eller faglig svak av å være ufør. Man er seg selv, bare med noen fysisk reduserte muligheter for å passe inn i et A4-mønster, mer eller mindre!
Nye rammebetingelser tvinger frem tilnærmet slavelønn. Men nå er det altså stopp. Med nye regler vil man lett kunne ende opp med en timelønn på 30 kroner eller i noen tilfeller enda mindre etter at NAV har tatt sitt og skatten er betalt. Sammenligner man de to modellene, dagens ordning mot ny ordning, så ser man raskt at tilnærmet uavhengig av kompensasjonsgraden din så vil du måtte tjene mellom 80-90.000 brutto før du vil tjene på den nye ordningen kontra den gamle. Se tabellen under for å sammenligne avkortning i ytelsene mellom de to ulike modellene.
Ser vi på de uføre som gruppe og tar for oss inntektsutviklingen de siste årene, fra 2011 til 2020, så ser vi at uføre hadde en negativ utvikling med svekket kjøpekraft 4 år på rad fra 2015-2018. Den såkalte uførereformen som ble vedtatt i 2011, men ble først faset inn og satt i kraft fra 1.1.2015.
Prisen av normalt liv øker mer enn prisstigningen. Når vi i lys av dette også vet at bare det siste året har varer og tjenester knyttet til primærbehovene våre eskalert i pris. Strømmen har alene økt med 76% på ett år. Drivstoff har langt større økning enn generell prisstigning og matvarer eskalerer også med en høyere takt enn ordinært. Da er det ikke lett å få endene til å møtes på en ellers passe dårlig uføre-ytelse.
Det dannes et B-lag av lavinntektsborgere som ikke har reell deltagelse verken i den generelle lønnsutviklingen eller i deltagelse i samfunnet for øvrig. For den som har lite fra før så gir prosentvise justeringer kun marginale utslag både i lønn og skatt. Der skattelettene utgjør små beløp og lønnsjusteringene det samme.
Statlig Direktør-Bonaza
Derimot, sjefen i det statseide selskapet Statskraft, er sjef for et konsern eid av folket. Han satser ikke egne penger, han forvalter våre. Hans risiko begrenser seg til å miste jobben om noe går galt og da har han garantert en økonomisk fallskjerm med i avtalen. Ikke har han flere timer i døgnet enn oss andre heller. Men han har ca. 580.000 brutto i mnd. i form av lønn og bonuser. Han har altså ca. 280.000 mer i mnd.-lønn enn hva en gjennomsnittlig ufør har i årslønn. Og ved prosentvise skatteletter eller lønnsvekst, ja da gir slike tall en et enormt utslag. Men for de uføre så fjernes nå fribeløpet på 3546,- som man i snitt kunne tjene ekstra pr. mnd. på en liten bi-jobb uten at ytelsen ble berørt med avkortning.
Så galt kan det bli…
De skylder på arbeidslinja. Politikerne og byråkratene mener åpenbart at 0,4G-grensen motiverer uføre til aldri å jobbe mer enn opp til denne grensen, for da går det ut over ytelsen. De mener derfor, – og legger til grunn for nye retningslinjer, at ved å avkorte fra første krone men med halv avkortningssats og et økt innslagspunkt til 1,2G så vil uføre motiveres for å stå mer i jobb. Som om uføre liksom bare kan bestemme seg for å begynne å jobbe mer? De har jo sine begrensninger i bunn, det går ikke an å tenke seg bort i fra dette. En ufør sin skade eller lyte er basert på fysiske eller psykiske plager som begrenser muligheten for aktivt arbeid utover «litt nå og da». Hadde de kunnet jobbe mye, så hadde de ikke vært uføre.
Så dette bærer preg av stråmannsargumentasjon. Det er feilslått politikk. Det er en hån mot syke folk som allerede er blant de mest skvisede vi har her i landet. Det er kun sosialhjelpsmottagerne som er lenger ned på status-stigen enn de uføre. Syke folk blir da ikke friskere eller mer arbeidsføre av å strupes økonomisk.
Hva er nedsiden av dette vedtaket? Staten legger opp til at den nye ordningen skal spare inn 250 mill. på statsbudsjettet i 2022. Vel, de millionene forsvinner nok delvis i form av sviktende skatteinntekter da mange nå faktisk velger å slutte i den lille jobben de hadde. Men hvorfor slutte? Byråkratene formidler jo at uansett så lønner det seg å jobbe om man ser på summen av ytelse og lønn, samlet sett.
Problemet er nok langt mer nyansert enn som så. Uføre jobber ofte korte økter. De står i det noen timer nå og da. Mange har kostnader til kollektiv transport til og fra arbeidet. Noen må på toppen betale for barnepass. Slike kostnader blir fort tyngende når de skal fordeles på få arbeidstimer pr. dag/økt. Vinningen går opp i spinningen! Ser vi bort i fra disse individuelle variablene av kostnader så er det fortsatt skatt på hele beløpet, deretter avkortning med halv kompensasjonsgrad. Til sammen ender regnestykkene alt for ofte opp med at timelønnen blir svært lav. Faktisk å anse som slavelønn. Hvem blir motivert til økt innsats av slikt?
Hva med den sosiale profilen på endringen som er foreslått? Så er det den menneskelige siden av dette. Den uføre ser ofte verdien av sosial omgang, de setter også pris på å omgås kolleger noen timer nå og da. De føler selv de bidrar gjennom en liten jobb. De tjener litt ekstra som gir et lite løft i en ellers trang økonomi og de får styrket selvbildet ved å delta i samfunnet på denne måten.
Ingen vil bli uføre! Hvem vil vel frivillig velge et liv i lavinntekt og stå i stigmaet på toppen av det hele? Det er bare politikere og økonomer i byråkratiet som kan tro på slikt. Og ideen til Høyresiden om at bare de som er utenfor arbeidslivet blir skviset nok, så kommer de seg nok ut i arbeid. Ja den er så full av forakt for syke mennesker at det finnes ikke ord for å beskrive det.
Mantraet til Høyresiden er åpenbart at rike mennesker motiveres av enda mer penger, mens de nederst på stigen, ja de motiveres vist av å få stadig trangere økonomi. Tror de på det selv?
Under kan du lese tre tilfeldige Facebook-poster som er sakset i dag. Jeg har lest 100-vis dem di siste dagene. Alle er kritiske, fortvilte, oppgitte, innbitte og noen tilnærmet desperate. De som mener at vi må vente tålmodig, kanskje til 2022 budsjettet skjønner jo ikke hvor kritisk dette er for mange der ute. Men dette bør AP og SP ta inn over seg. Og de må gjøre det NÅ! Før skaden er skjedd.
Kvinne, Oslo: «Jeg velger å dele mitt hjertesukk fra egen vegg før i dag. Det er en sorg for meg å føle meg så utestengt fra samfunnet av eget parti at det går på demokratiet og likhetsprinsippet løs. Det er ikke så mye pengene det går på, men det faktumet at jeg blir straffet for å bidra det lille jeg kan. Takk for at dere tar dere tid til å lese. -God mandag folkens. Jeg har vært i tenkeboksen siden valget. Kan trygt si at jeg ikke helt er fornøyd med statsbudsjettet som er lagt frem. Det er usosialt mht. min gruppe. Solberg regjeringen fjernet inntektsgrensen på 1 G etter valget i 2013 og som en avskjedsgave ville de fjerne inntektsgrensen på 0,4 G totalt.
Det har ikke regjeringen gjort noe med så nå blir det avkortning fra første kr. Det vil blant anna si at jeg får trekk i trygd når jeg får de skarve 250 dagen + 40 kr til transport når jeg er meddommer. Vi kan heller ikke inneha frivillige verv som gir oss litt godtgjørelse. Det utestenger en stor gruppe i samfunnet fra å kunne påvirke-bidra-delta. Det kan jeg altså ikke godta! Jeg skal nå gå i tenkeboksen og vurdere om jeg faktisk skal melde meg ut av Ap etter alle disse årene og melde meg inn i Sv. Det er viktig for meg å være politisk aktiv. Jeg er for øvrig veldig fornøyd med Ap her i Oslo så jeg må nok tenke veldig nøye gjennom dette her».
Mann, Viken: «Sitter akkurat og leser ett brev jeg har fått av NAV (ikke NAV sin skyld), endelig hadde jeg klart å komme meg sakte men sikkert ut i arbeidslivet igjen, som tilkallingsvikar på Nes vgs. Det gamle systemet gjorde at jeg kunne jobbe litt, akkurat passe for meg, med noen timer nå og da. Jeg storkoser meg med å undervise elever i elektrofag, men den muligheten vil nå myndighetene ta fra meg. Erna og gjengen fant ut at de ville gjøre om denne muligheten, de vil at jeg skal/må jobbe minst 15t i uka, hvordan i helvete kan jeg klare det som tilkallingsvikar?
Jeg tørr rett og slett ikke å si ja til så mye, er fremdeles kjemperedd for å gå på trynet igjen. Nei, da blir det å sitte på ræva hjemme igjen da, si nei til noen timer i uka, ikke få fremgang, ikke gi elever stabilitet. Slik systemet ser ut til å bli nå så kommer jeg til å tape 10000,- i mnd. med å jobbe 5-6 timer i uka, istedenfor å tjene litt ekstra. Tusen takk Jonas og dere andre i de rød/grønne samarbeidet for å ta fra meg denne muligheten og lot Erna få «den siste vilje» og mulighet for å ødelegge for mange som står litt på utsiden av arbeidslivet men vil litt inn igjen, sakte men sikkert».
Kvinne, Nord Norge: «Nu gir æ opp. Har jobbet 5 stakkarslige timer i uka men har gjort en viktig jobb som gagnet andre mennesker. Med dette forslaget er det bare å legge inn årene. Æ tjene kanskje 50.000 i året. Etter 1 januar betyr dette at æ sitter igjen med 50.000 -33%.=32.000.-Drivstoffutgifter 5000.=27.000.Så dele på 12 måneder.=2500. Det bli sluttsummen.»
Til sist vil jeg også nevne at å innføre denne endringen vil koste for NAV. De skal jo administrere dette. Omlegging og strukturendringer koster penger. Så skal kanskje alt reverseres i 2022 budsjettet? For AP kan vel neppe leve med denne løsningen over tid uten å få stygge riper i lakken. Hva vil reverseringen koste? Besparelsen sies å skulle bli 250 mill. Jeg tenker at det tallet ikke er reelt. Her er det mange skjulte kostnader, både økonomisk og menneskelig, som vil kreve sin plass om dette fases inn fra nyttår.
Psykiatrien er heller ikke gratis. Jeg bare nevner det!
(Edit 21.11.2921: Korrigert tabell over kjøpekraftsutvikling er lagt inn.)
