Jeg vokste opp i et hjem hvor jeg ble låst inn på rommet mitt i måneder av gangen, og jeg ble mishandlet av mine foreldre. I tenårene begynte jeg å falle inn i tunge depresjoner. Jeg følte meg fanget. Det jeg opplevde var ikke normalt, men jeg tenkte alltid at alt kom til å bli bedre når jeg kom meg bort fra barndomshjemmet og skapte mitt eget liv.
Jeg flyttet til en annen by, skaffet meg en leieleilighet, begynte på en femårig utdanning. Den fullførte jeg mens jeg jobbet deltid. Jeg fikk meg en kjæreste som var skikkelig snill. Ting så veldig lyst ut. Men de tunge mørke tankene var liksom alltid likevel der. Men jeg klarte å skyve dem unna. Jeg hadde hatt kontroll på dem i alle år.
Så falt alt sammen
Mens jeg skrev masteroppgave, falt alt sammen. Plutselig kunne jeg ikke lengre til en viss grad kontrollere de mørke tankene. De tunge mørke tankene tok overhånd. Jeg begynte i behandling i hos DPS, og måtte starte med tunge antidepressiva. Jeg begynte å isolere meg, sluttet å ha kontakt med folk rundt meg, sluttet å åpne brev, var inn og ut av institusjoner og alt begynte å handle om ptsd, angst, depresjon, medisiner, behandling, nav og alle de tingene.
Jeg har med tiden innsett at jeg egentlig alltid har slitt med disse tingene og at jeg kanskje ikke kommer til å ha hus, jobb, barn og alle de tingene der.
Ambisjonsnivået er kraftig redusert. Nå handler det om overlevelse og kjempe mot trangen til å avslutte det hele. Jeg har vært i behandling i 5 år uten avbrudd, og dessverre så ser det ikke ut til at jeg blir noe bedre. Kanskje du må lære deg å leve med sykdommen din, sier psykiateren. Men det er ikke så enkelt. Spesielt ikke når man er avhengig av NAV.
Kunne ikke ta vare på meg selv
Da jeg ble syk, var jeg ikke lengre i stand til å ta vare på meg selv og begynte på aap. Mens jeg var i behandling hos DPS meldte Nav meg på et arbeidsrettet tiltak. Jeg hadde ukentlige møter med en coach som skulle hjelpe meg med å skrive jobbsøknader. Jeg møte henne annenhver uke i 2 år, bortsett fra perioder jeg var innlagt i psykiatrien.
Allerede på første møte konkludere coachen med at jeg var fullstendig i stand til å både skrive søknader og dra på intervjuer selv. Karaktersnittet burde skaffe meg arbeid raskt, mente hun. Men hun sa også at jeg fremstod som for syk til oppnå noe konstruktivt på møtene. Sykdommen var hindringen, ikke min evne til å søke jobber.
Jeg prøvde å fortelle veilederen hos NAV at dette var bortkastet tid. Tiltaket passet ikke meg, og de ressursene burde brukes på noen andre. I løpet av 4 år hadde 7 veiledere(som ble flyttet rundt pga omstrukturering i NAV). En av disse 7 sa at jeg risikerte å miste min aap dersom jeg ikke fortsatte på tiltaket. Du må vise at du prøver å komme i arbeid selv om du er syk, sa hun.
Jeg ble aldri bedre
Men alle veilederne mente at jeg burde fortsette på tiltaket fordi jeg kom til å få bruk for erfaringen når jeg ble frisk. Jeg ble aldri bedre så alle møtetene med coachen handlet om sykdom i stede. Jeg var på to jobbintervju som måtte avbrytes fordi jeg var for syk til å fullføre.
Begge intervjuene gikk jeg på kun for å vise noe progresjon til NAV, da jeg fryktet at aapen skulle kuttes dersom jeg ikke gikk på arbeidsrettet tiltak. Møtet med coachen var det eneste tiltaket jeg var på påmeldt av NAV i løpet av 4 år. Ellers gikk dagene stort sett til i terapi hos DPS.
Så kom dagen hvor jeg fikk brev om at jeg ikke lengre kunne få aap pga de strenge vilkårene i 4årsregelen. Jeg har ikke blitt avklart mot verken arbeid eller uføre. Veilederen min hos NAV skrev en innstilling om at jeg burde fortsette å få aap utover de 4 årene.
Tabben som ble brukt mot meg
Men beslutningen ble tatt av NAV forvaltning. Deres begrunnelse var at de ikke kunne se at jeg hadde vært hindret fra å fullføre arbeidsrettet tiltak pga sykdom. De skrev også at min diagnose var klar da jeg startet på aap for flere år siden. Videre stod i brevet at jeg er 50% syk og kan ha rett til å få hjelp med å komme meg i arbeid. Jeg var syk nok til å motta aap i 4 år, men oppfylte ikke de særskilte vilkårene for forlengelse i ytterligere 2 år. Absolutt syk, men 50% er ikke lengre nok.
Jeg innså hvilke tabbe jeg hadde gjort. Jeg gikk i tiltaket med coachen selv om jeg var for syk, fordi jeg fryktet at jeg ville miste min aap dersom jeg sluttet med det. Så jeg fikk ingen utbytte av det. Ingen praksis. Ingen jobb. Men ved å forbli i tilltaket gav jeg NAV Forvaltning en grunn til å gi meg jeg avslag flere år senere. De mente at jeg hadde klart å kombinere arbeidetsrettet tiltak selv om jeg var syk. Det er realiteten.
Etter at jeg fikk avslag på aap, så jeg ikke fått svar fra min veileder via nav.no. Hun ringer heller ikke tilbake. Jeg har verken møtte henne eller snakket med henne. Min veileder er satt til å gjøre noe annet pga ressursmangel. Så jeg får svar fra diverse andre ansatte. Det er naturligvis veldig frustrerende, men sånn skal det tydligvis være.
Jeg er fortsatt i behandling i psykatrien og går på samme mengde medisiner som dagen jeg startet på aap. Ingenting har endret seg. Reglene er strenge og sånn er det. Etter å ha snakket med min fastlege tenkte jeg at det beste her var å vente 52 uker for så å søke på nytt og i mellomtiden søke sosialhjelp. Møtet med Sosialtjenesten gikk dessverre heller ikke som jeg håpet på.
Fikk ikke til husleie
Jeg fikk støtte mat og medisiner, men ikke husleie. Jeg eier ikke bolig og bil, og har heller ingen sparepenger. Men det var et problem med min søknad hos sosialhjelp. Jeg bor i en borettslagsleilighet, som kanskje mangler gyldig tillatelse for utleie. Dette var naturligvis jeg ikke klar over da jeg flyttet inn, og jeg vegrer meg mot å spørre huseier om skriftlig dokumentasjon for da må jeg nevne hvorfor jeg trenger det. Og det vil jeg gjerne slippe da mange huseiere blir usikre når de hører at leietakeren har ingen inntekt.
Sosialtjensten mente at det at huseier hadde krysset av for at det var tillatt å leie ut boligen i kontrakten vår ikke var tilstrekkelig. De ville gjerne ha dokumentasjon fra styret. Så kort til etter at min aap opphørte sitter jeg her i en leilighet hvor jeg ikke betale husleie med sykdommen. Når man i tillegg til å være syk må bekymre seg fordi man ikke har et sted å bo om kort tid, og ikke har mat i kjøleskapet, så påvirker det naturligvis sykdommen. Alt blir verre og man får mer å bekymre seg for.
Men hvis du ikke har skriftlig tillatelse fra borettslaget så får du finne en annen leilighet og søke på nytt. Så enkelt er det dessverre ikke når man er syk. Det er belastende å måtte flytte igjen og kanskje nok en gang risikere at et eller annet vilkår ikke oppfylles hos sosialtjenesten da de ikke ikke utøver skjønn.
Like syk som dagen jeg startet
Jeg trodde ikke ting kunne bli så ille, men her sitter jeg. Like syk som dagen jeg startet behandling for mange år siden. Noen ganger drømmer jeg om den yngre utgaven av meg selv som kjørte en bil fullt med flyttelass i retning Oslo for å studere. Hun jenta som så fint sjonglerte det å studere, jobbe og det å ha kjæreste. Så glad jeg var da. Ikke trodde jeg at jeg skulle ende opp her. Men her er jeg ikke ferdig avklart, syk og med ingen penger eller rettigheter. Hvordan det skal gå med meg, tørr jeg ikke tenke på. Jeg bare håper noen der ute kan lære noe av mine erfaringer.
Foto: Illustrasjonsfoto
