Jeg kjenner ikke til noe annet enn fattigdom. Det er fordi jeg vokste opp med en psykisk syk mor, mange søsken, en fraværende far og en voldelig stefar. Det var mye støy, krangling og psykisk terror. Vi var fattige, og de voksne forvaltet de pengene vi hadde svært dårlig med mange feilprioriteringer som gjorde situasjonen enda verre.
Vi manglet klær og utstyr og fikk lite variert mat, noe som ga vitaminmangler og helseutfordringer – om det var mat på bordet i det hele tatt. Jeg og mine søsken ble ikke ivaretatt og sett, og heller ikke fulgt opp på skolen eller på fritiden hjemme. Det var omsorgssvikt på alle plan, og det var også mobbing og utenforskap. Dette er forferdelig vondt, og det har fått sine konsekvenser.
På grunn av oppveksten har jeg slitt hele livet. Jeg har aldri klart å gjennomføre utdanning, til tross for flere forsøk. Jeg har kun hatt sporadiske jobber som har vært varierende i stilling og varighet. Hele min CV er preget av store hull. Jeg har hatt fravær og sykemeldinger, og har vært ut og inn av sosialkontorer og NAV siden ungdomsalderen. Jeg er i midten av 30-årene nå, og jeg frykter at mine egne barn skal ende opp med en barndom preget av levekårsstress.
Riktignok har jeg lært mye av min egen barndom, og mine barn har det i hvert fall ikke like ille som meg. Jeg setter dem først. Alltid. Jeg ser dem, bruker tid med dem, følger dem opp og forsøker så godt jeg kan å sørge for at de har det de trenger. Men det er vanskelig når man er syk og fattig.
Forverring på AAP
Jeg er altså syk. Veldig syk. Og det har blitt verre og verre under disse årene på arbeidsavklaringspenger, med avslag på uførestønad og deretter over på sosialstønad i karenstiden, og nå tilbake på AAP igjen. Spesialister i alle retninger mener at mine plager, sykdommer og lidelser kommer av barndommen jeg har hatt, og som følger av manglende hjelp fra det offentlige både i barndom og i voksen alder. Alle behandlere er klinkende klare på at jeg ikke har arbeidsevne, og på at jeg trenger behandling for å ikke bli sykere! Altså tiltak for å øke livskvaliteten, som er helt på bunnen nå.
Jeg har nok vært utrolig uheldig, som har falt mellom alle stoler og ikke har blitt fanget opp og trodd tidligere. Til tross for hyppige legebesøk, fravær og sykemeldinger, depresjoner og skrik om hjelp siden barneskolealder, har jeg først nå blitt ordentlig hørt og utredet.
Konklusjonen er PTSD, traumer, angst, depresjon, personlighetsforstyrrelser, fibromyalgi, autoimmune sykdommer, slitasje i ryggraden – listen fortsetter. Disse plagene har sammenheng med hverandre, og de har sammenheng med hvilken oppvekst jeg har hatt.
Hadde ligget i graven for lenge siden – og NAV hadde vært en stor årsak
Det er forferdelig at dette fortsatt er realiteten i Norge. Barnefattigdom kan ha alvorlige konsekvenser, og jeg blir dårlig av å se alle som sliter og kommer til å streve enda mer. Både barn, uføre og eldre. Jeg håper en politiske utviklingen vi nå ser, stanses. Det må satses mer på barn, syke og eldre. Dette tar liv, og det ødelegger liv. Da ødelegges også samfunnet.
Hadde jeg ikke hatt barn og en kjæreste av gull, så hadde jeg ligget i graven for lenge siden. Og ja, da hadde dessverre dagens NAV vært en stor medvirkende årsak. Jeg føler med alle som sliter. Vær så snill, hold ut og skrik ut.
Jeg har tenkt mye på å gå til erstatningssak mot kommunen, for omsorgssvikten i barndommen. De fleste instanser var “innom” familien, men fulgte ikke opp sine egne retningslinjer og anbefalinger, og lot seg overbevise av min mors løgner. Jeg har dokumenter som beviser dette. Men jeg har ikke råd til advokat og ikke rett på fri rettshjelp på grunn av min samboers inntekt. NAV Klageinstans opprettholder vedtak om avslag på uføretrygd. Saken skulle egentlig vært sendt over til trygderetten i mai, men NAV gjorde selv enda en gjennomgang etter anke fra meg.
I brevene står det mye rart. De motsier seg selv, plukker ut det som passer seg selv best. Å oppfylle vilkår for å slippe arbeidstiltak, viser seg umulig. Selv når jeg prøver å gjennomføre tiltak, men ikke klarer å fullføre og faktisk blir mye sykere, så bryr de seg ikke. Begrunnelsen deres for avslag har vært at tilstrekkelig arbeidsevnevurdering og tiltak ikke er gjennomført.
Ny diagnose – som NAV bruker for å hevde at jeg ikke er ferdig avklart
Fastlegen min, fysioterapeut og flere andre behandlere er uenige i at jeg skal presses ut i flere tiltak. Det siste nå, er at NAV mener at behandlingsvilkårene ikke er oppfylt likevel. Fordi jeg har fått enda en ny diagnose på papiret – PTSD. Fastlegen henviste meg til psykolog i psykiatrisk poliklinikk i januar på grunn av en forverring i helsen min fordi dette med NAV struper meg helt. Jeg skulle få samtalebehandling. Dette resulterte i at jeg fikk enda en diagnose. Den er “på papiret” siden spesialist er enig i at diagnosen burde vært satt for over 20 år siden.
Men, om noe, kunne dette “styrke” bildet av min helsetilstand, som allerede består av flere fysiske sykdommer og psykiske lidelser. Jeg ble anbefalt av poliklinikken å delta i gruppebehandling for traumer, som et tiltak for å bedre livskvaliteten, og som altså kommer innunder såkalt vedlikeholdsbehandling.
Dette tar jeg vel imot, selvfølgelig, og står nå på venteliste. Er det noe jeg kan gjøre som kan hjelpe, for å gjøre livet mindre “jævlig”, minske skam, angst og tankekjør og depressive tanker, så ønsker jeg å forsøke det. Man vil jo ha det bedre.
Men, så skulle det altså straffe seg, igjen, å bli syk – straffe seg å be om hjelp. NAV Klageinstans velger her å viske vekk alle andre plager/sykdommer som svekker arbeidsevnen min, og plukker denne behandlingen frem som om at denne vil bedre min totale helse og arbeidsevne. Utallige lege- og spesialisterklæringer sier klart og tydelig at jeg er varig syk, har et sammensatt komplisert sykdomsbilde, og at tiltak vil forverre min situasjon.
Det ene tiltaket gjorde meg nettopp sykere, og ble bestemt avsluttet av fastlege og lokal saksbehandler i NAV. Dette er over et halvt år siden, og jeg er fortsatt ikke på nivå som før tiltaket. En ting som har gått igjen i skriv fra NAV, er dette – og jeg stiller spørsmål ved lovligheten:
“Har ikke lagt avgjørende vekt på fastlegens vurdering”
“Fastlegen har i uttalelse fra 2. oktober 2019 uttalt at det ikke er grunn til å tro at videre behandlingsopplegg vil bedre arbeidsevnen. Klageinstansen har ikke lagt avgjørende vekt på fastlegens vurdering,” skriver Klageinstansen
Dette har skjedd flere ganger siden søknad om uføretrygd ble sendt sommeren 2017, og det skrives med forskjellige formuleringer. Fastlegen min er oppgitt og sier han vil undersøke dette, høre hva legeforeningen har å si om denne praksisen til NAV.
NAV lokalt fatter ikke at uføretrygd ikke er innvilget for lenge siden, men de sier de ikke kan gjøre noe med det.
Denne stadige kampen med NAV knekker meg fullstendig, fysisk, psykisk og økonomisk. Det er 7 år siden jeg ble sykemeldt, og jeg har i alle mine myndige år før dette vært ut og inn av A-etat, NAV og helsevesenet. Hele livet har vært en kamp.
Etter at jeg fikk stilt tre nye diagnoser i fjor, så mener altså NAV at jeg ikke er medisinsk avklart likevel. Som om flere stein til byrden skulle gjøre meg mer arbeidsfør. Ifølge saksbehandleren min hos NAV lokalt er jeg ikke per definisjon i karens, og kan søke AAP på nytt. Men hun er, som meg, bekymret over at NAV lenger oppe i systemet da vil “kassere” uføresøknadene, eller lage noe annet krøll.
Dette innlegget i serien «Min historie» er skrevet av en kvinne i 30-årene fra Vestlandet, med hjelp fra redaksjonen. «Min historie» handler om syke og uføre som på en eller annen måte har kommet i klem i NAV-systemet. Kontakt oss hvis du har en historie å fortelle.
Foto: Illustrasjonsfoto
