Last updated on 21. mai 2020
Departementet vil ha forsøkskommuner med tanke på å gjøre hele ordningen med Arbeidsavklaringspenger (AAP) kommunal. Det kan sette kommunene i en urimelig fordelsposisjon ved at de blir sittende på begge sider av bordet i enkeltsaker.
Mine erfaringer med kommunen er slett ikke slik at de bør håndtere AAP-ytelser også, slik departementet vil prøve ut. Jeg har hørt om dette prosjektet en stund nå, og dette vil jeg på det sterkeste advare mot. AAP-klienter kan ha fått sin sykdom på grunn av kommunen. Kommuner har ofte tusenvis av ansatte og kan være arbeidsgiver og påføre yrkesskade eller skade i en vond varslingssak – eller de kan skyve folk ut av en ordinær jobb fordi de mener (som de skrev i mitt tilfelle) at jeg som kvinne og pårørende skulle ta meg av en eldre, demenssyk far slik at de slapp å gi ham omsorgstjenester hjemme. Min advarsel må ses i lys av den kommende eldrebølgen, og den pågående raseringen av velferdssystemet vårt.
Tvunget til å passe dement far – vendt ryggen av NAV
Min far fikk mindre hjelp av kommunen fordi jeg bodde i nabolaget. Dette sto det faktisk i en e-post fra kommunen.
Dette bryter med diskrimineringsloven. Den sier at hvis du diskrimineres fordi du er kvinne og har omsorgsoppgaver, eller er tilknyttet noen med omsorgsbehov, er det forbudt. Slik diskriminering skal utryddes fullstendig. Åpenbart gjelder ikke norsk lov for offentlig forvaltning i saker der kvinner og familie og omsorgstjenester er tema.
Aftenposten hadde en serie før jul, om hvor sinte demente pasienter kan bli. Over 80 prosent av de som får sykehjemsplass er demente. Regjeringens politikk er at alle skal bo hjemme så lenge som mulig, noe som betyr at de er desto sykere når de endelig får en sykehjemsplass. Det betyr at det sykehjemsansatte forteller om i reportasjen, om vold og utagering, det er det pårørende som må leve med så lenge pasientene bor hjemme.
Et liv med konstant angst og akutte situasjoner
Min far skadet seg selv, og han slo når han ble redd. Han måtte også vaskes, fordi han gjorde på seg. Jeg hadde blåmerker rundt håndleddene, for han ble fryktelig sterk når han ble engstelig og han likte ikke at jeg måtte vaske ham. Da utagerte han. Han gikk for å ta bussen midt på natten, i bare underbuksen og en skjorte. Selv om det var vinter og en meter snø, og langs mørke skogsveier godt utenfor allfarvei og andre naboer. Jeg levde i konstant angst for å finne ham død ute. Han fikk hjerteinnfarkt på løpende bånd, og jeg måtte være akuttpersonale 24 timer i døgnet – alene. Jeg tror jeg har en slags rekord i 200-metersløp.
Du tør ikke ta sovemedisiner i en slik livssituasjon. Jeg var livredd for å kaste blikket ut vinduet og oppdage at det lille huset hans sto i full fyr. Risikoen var der. Det var ut og inn av sykehus flere ganger i måneden, infarkt og besvimelser – og forfrysninger fordi han stadig gikk ut for å lete etter en hund som var død. Sykehuset gikk så langt som til å insistere på at han fikk institusjonsplass. Kommunen ignorerte det. Han hadde jo en datter i et nabohus. Kommunen trodde meg ikke når jeg fortalte hvordan livet hans var. En gang ble han dumpet hjemme utenfor døren – ingen ringte og sjekket om noen faktisk kunne ta imot ham etter utskriving fra sykehus.
Uønsket i arbeidslivet
Selv mistet jeg samboeren på grunn av omsorgsbelastningen, fordi jeg endret totalt personlighet. Jeg ble stående igjen alene økonomisk med ansvar for boligen vår – med alle utgifter. Kommunen kom innom for å levere medisindosene hans med noen ukers mellomrom. Det vondeste etter hans død, har vært at jeg ble brukt som argument for at han ikke fikk hjelpen han trengte. Han fikk til slutt noen uker på et sykehjem. Men da var det for sent å redde jobben min.
Arbeidsgiver sa rett ut at “Vi ønsker deg ikke lenger som ansatt på grunn av situasjonen du har hjemme. Nå har du vært sykemeldt så lenge at vi har rett til å si deg opp.” Jeg fikk lønn i tre måneder, men ble bedt om å gå på dagen. De hadde funnet en annen. Jeg måtte si opp selv for å få lønn i oppsigelsestiden uten å måtte gå til innkreving. NAV brukte min egen oppsigelse for alt det var verdt, slik at jeg ble nektet stønad i en lang periode.
Det var ikke verdens viktigste jobb jeg mistet, for det var jeg ikke kvalifisert til. Jeg droppet ut av videregående i sin tid. Og det var en typisk kvinnejobb i et lite lokalmiljø. Men den sørget for at regningene ble betalt.
Karenstid og salg av hus og hjem
I mange år var det slik, et liv på NAVs nåde som heltidspleier. “Heldigvis” for meg, var jeg dokumentert syk og kvalifiserte til AAP. Da far døde, lå livet mitt i ruin. Så kom karenstiden på AAP-ordningen. Nå må boligen, det eneste stedet i verden jeg føler trygghet og med alle de gode minnene i, selges. Etter 35 år. NAV visste om alt fra første dag, og de la til rette for kommunen gjennom å holde seg passive. At de selv under en ordinær sykemelding skal bidra aktivt i tilbakeføring til jobb , var glemt. De spurte heller aldri kommunen om omsorgsavdelingen i realiteten bedrev diskriminering og sendte regningen til NAV. All informasjon NAV fikk tilsendt, dokumenterte at det var nettopp det som foregikk. For NAV har krav på dokumentasjon. Gir man ikke fra seg slik dokumentasjon, får man ingenting å leve av.
I ettertid har jeg fått flere psykiatriske diagnoser som i praksis og gjennom hvordan de utarter seg, gjør meg arbeidsufør. Men jeg må gjennom det ene tiltaket etter det andre i regi av NAV. De jobber nå sikkert for å bevise at situasjonen ikke gjorde meg «syk nok» til en uføregrad. En uførestønad vil jo indikere at jeg har vært utsatt for noe urettmessig, og det må jo for enhver pris unngås. Det offentlige kan jo bare benekte at de har gjort feil, og så er alt greit.
Presses gjennom NAV-tiltak
Ruset på beroligende medisiner må jeg derfor møte opp hos NAV og snakke kvitrende positivt på HR-språk om at jeg snart skal ut i jobb, at jeg skal være fremoverlent og “sulten”. Ellers er jeg negativ, og det rapporteres tilbake til NAV. Og jeg må snakke om at det ikke spiller noen som helst rolle at jeg bare har 1. året gymnas fra 80-tallet og et nå 8 år langt opphold i arbeidshistorikken min som jeg ikke kan redegjøre for på en måte som arbeidsgivere aksepterer. Langvarig sykdom er ikke et innsalgsargument. Det er det motsatte.
Men jeg er griseheldig visstnok: “Arbeidsgivere står i kø for å få meg.” Det er det arbeidslinja til NAV som sier at min veileder skal fortelle meg. Og jeg er jo “en søt dame” selv om jeg har bikket 50, sier veileder. Ikkeno’ problem å få seg jobb da. Så fint. Kjønnet mitt er åpenbart et godt argument hos NAV-veileder også. Som er mann og pusher 50.
Tjener på min sykdom
Jeg er fysisk uvel under disse møtene, når jeg vet hvor mye dette selskapet tjener på å ha meg sittende der flere ganger i uken. Jeg sitter også der og skriver jobbsøknader på ting jeg ikke er kvalifisert for. Utdannelse gjennom NAV? “Nei, det er du for gammel til, frøken.”
Dette er milliard-business for det private næringslivet. Jeg er så ruset at jeg kan ikke kjøre bil. Jeg må ta bussen til tiltaket flere mil unna. Men overbevise disse personalkonsulentene, med sine dyre dresser og sine personlighetstester, det klarer jeg visstnok, ifølge barnevakten min hos tiltaksleverandøren til NAV. Som fakturerer over 2000 kroner for hvert besøk jeg avlegger hos dem, inkludert for- og etterarbeid. Jeg har sett fakturaspesifikasjonen.
Disse testene er ironisk nok laget for at de skal fange opp folk med gode lederegenskaper. Personer som da er følelsesløse, lite empatiske og egoistiske, scorer etter sigende svært godt på disse testene. Da gjør de et varp om de får kloa i meg. Her blir det full pott. Det har min desillusjonerte innstilling til alt i offentlig regi sørget for. Disse arbeidsgiverne må åpenbart ønske seg ansatte som er så bedøvd at de knapt vet hvor de befinner seg.
Og når du har hatt det sånn de siste årene årene, og det blir sånn de neste også – så er du likevel ikke kvalifisert for uførestønad etter å ha vært sammenhengende syk i 8 år , mener NAV. Jeg må trå vannet i systemet en lang stund til. Det eneste jeg har gjort meg skyld i, er å ha en syk far som jeg ikke ønsket at skulle dø alene i en snøfonn. Nå må jeg betale prisen i NAV-mølla. Og der er ikke hvordan sykdommen oppsto relevant. Det eneste relevante er at du må ha arbeid som mål – uansett hvor dårlig du fungerer.
Jeg skulle hatt fokus på egen helse, ikke å tilfredsstille tiltaksleverandører med milliardinntjening.
Hvordan skal kommunene sikre helseaspektet?
Jeg hører om utallige forklaringsmodeller på hvorfor du ikke er å anse som ufør selv om en haug legeerklæringer sier det. “All behandling er ikke prøvd ut” er en klassiker. Merkelig nok begrunnes ikke påstanden. Alternative og udokumenterte behandlinger av mine diagnoser – hvor det på verdensbasis er vedtatt at det kun er medikamenter og samtaleterapi som har effekt – blir klart antydet. Trenger ikke NAV å respektere at det finnes en kvakksalverlov? Skal de promotere alskens tvilsomme yrkesutøvere? Har de skaffet seg disse som samarbeidspartnere gjennom offentlig anbud også?
Men tilbake til saken:
Så da skal altså kommunene i fremtiden få adgang til å først få slike som meg til å miste jobben og helsen ved at de diskriminerer kvinner ustraffet. Deretter skal vi underlegges kommunen selv som administrator av AAP-ordningen? De kan da utnytte restarbeidsevnen din til hva de måtte ønske, og sette deg til den type jobb kommunen har bruk for. Og hvis du ikke er istand til det, kan de også frata deg stønaden din. Det må jo være tanken. For det er slik AAP-fungerer per idag, gjennom tiltaksleverandørene.
Hvordan skal den helsemessige kompetansen som kreves ovenfor folk i AAP-ordningen sikres, forresten? Hvordan skal kommunen organisere dette slik at åpenbare psykiatripasienter i AAP-ordningen ikke blir negativt påvirket i den grad at de trenger innleggelse? NAV klarer det åpenbart ikke når det gjelder ansatte på NAV-tiltakene. De har ikke et fnugg av helsemessig kompetanse. Der er det HR og “purpose” og “fremoverlent” for alle penga. Han som pusher 50 er godt igang med å pushe meg til vanvidd. Med diagnosene mine er dette en gedigen prestasjon.
Politikerne toer sine hender
Blir du diskriminert slik som kvinnelig pårørende, vil jeg advare mot å klage til kommunen på helsetjenestene dersom de senere skal ha ansvaret for å gi deg økonomiske ytelser. Gjengjeldelser er en egen sportsgren i det kommunale Norge, og det er ikke vanntette skott mellom kommune-NAV og statlig-NAV. Klager du, blir du sett stygt på. Kommunen kan vel da sørge for at du mister stønaden din. Det er jo helt logisk, siden de samtidig har ansvaret for livlinen din gjennom AAP-ordningen. Det er rart å si; men heldigvis orket jeg ingen klageprosess.
Er du kvinne og har en gammel og pleietrengende forelder, da skal du vite din plass. I 2020.
Snakker du med politikere om dette problemet, ser de bare den siden ved det at kommunen ikke har ressurser til å gi folk den hjelpen de skal ha og trenger. De tenker ikke på at hjelpen skal være forsvarlig uavhengig av kommunens økonomi, og at de skal organisere driften deretter. De tenker heller ikke på at diskriminering er forbudt. Tanken slår dem ikke engang. Garvede folkevalgte som har holdt på med politikk i flere tiår. Og disse setter vi til å styre landet vårt – når de ikke en gang klarer å sette ned foten for noe så opplagt som diskriminering. Det er ett av de mest klarformulerte lovverk vi har.
Hvordan i all verden har de kunnet legitimere et system der kommunene får “nave” og diskriminere – på statens regning? “Det er så lite vi kan gjøre”. “Politikere kan ikke gå inn i enkeltsaker.” Og: “Det er den forrige regjeringen sin feil.” At de selv har sittet på Stortinget og vedtatt enstemmig at diskriminering skal utryddes i Norge, det har de glemt. Hva er poenget med lovverk dersom det likevel ikke gjelder?
Klager du, kan du forresten også få et problem hvis du etterpå skal inn i AAP-ordningen til kommunen. Da risikerer du å bli satt til å sortere reker på et sykehjemskjøkken, tråkke søppel i en container eller trakte kaffe for de samme byråkratene som har satt deg i det uføret du har havnet i.
Ved en slik tenkt situasjon, er dette en interessant refleksjon: Hvor mye fornedrelse skal man utsettes for som AAP-klient, egentlig?
NAV: Hvorfor krever dere ikke tilbakebetalt fra kommunene for den skade de gjør?
Jeg vil nå direkte utfordre Arbeidsministeren, NAV, v/Sigrun Vågeng og hennes etterfølger: Hvordan skal dere ivareta de pårørende som ender opp slik som meg? Hvor situasjonen er det offentliges egen skyld? Hvor langt og i hvor mange år skal dere strekke strikken med tiltak og vikarierende motiver for å avslå søknader ovenfor vår gruppe av syke? For å holde fingrene våre borte fra velferdskassen? Hvorfor krever dere ikke tilbakebetalt fra kommunene for den skade de gjør? For de utgifter dette gir staten og NAV? Istedet gjør dere dette til en kamp mot de pårørende, for å bevise at de ikke har krav på velferdsytelser. Istedet for å ivareta dem.
En styrt avvikling – regissert av velferdsstaten
Om kommunene i slike tilfeller får ansvar for AAP-ordningen; hva gjør det med retten til stønader når NAV og kommunen viser seg å være så sammenvevet? Dette er et ubehagelig tema. For dette er det diskrimineringen som kan sørge for. Først utnytter kommunen deg så du blir syk, og deretter kommer AAP-avdelingen i den samme kommunen og glatter over det hele gjennom å stenge adgangen til ytelser som «bekrefter» at kommunen selv har gjort noe galt? For eksempel en uføregrad.
Her blir kommunen sittende på begge sider av bordet, og her gir staten kommunene en enorm gavepakke når eldrebølgen kommer. Og det er kvinnene, familien og arbeidslivet det går ut over. Dette sitter våre politikere og ser på.
Gratulerer alle Norges kvinner med eldre familiemedlemmer. I verste fall er dere i ferd med å bli kjørt på dunken. I realiteten blir dere utsatt for en styrt avvikling – regissert av velferdsstaten. Velkommen tilbake til kjøkkenbenken. Dere må forsørges av mennene deres når NAV smeller karens-døra i fjeset på dere.
Og kvinneorganisasjonene hever ikke engang øyenbrynene. Det er søsterskapet sitt det…
Og er du fortsatt på NAV? Da er det bare å bukke, nikke og neie. Ellers sulter du ihjel. Eller du må selge hjemmet ditt. En fattig trøst er at jeg neppe blir satt til å være assistent i hjemmesykepleien. Slike er det tydeligvis ikke jobb til i den vesle kommunen vår.
Foto: Illustrasjonsfoto
Noen detaljer i denne historien er endret av hensyn til kvinnens behov for ikke å bli gjenkjent.
