Last updated on 18. februar 2020
Elisabeth Thoresen sliter med hukommelsestap. Det har pussig nok gjort henne til en effektiv hærfører for nordmennene som ble glemt.
Etterpå, når vi har satt oss i bilen og kjørt, kommer Elisabeth Thoresen sannsynligvis til å legge seg ned igjen på sofaen, og endelig vil hun få ro. Hun kommer til å plassere en pute mellom knærne, slik hun alltid gjør, og så legge seg på sin høyre side, med hodet på skakke på toppen av en stabel puter. Med pleddet trekt opp til haka, vil hun la øynene glippe igjen.
Av Knut Gjerseth Olsen og Anniken C. Mohr (foto), Klassekampen
Alder: 56.
Sivilstatus: Enslig, to barn, ett barnebarn.
Bakgrunn: Førskolelærer, Nav-ansatt.
Aktuell med: Leder AAP-aksjonen, som protesterer mot innstramminger i ordningen med arbeidsavklaringspenger for folk som på grunn av sykdom får hjelp fra Nav med å komme i arbeid. Har krevd arbeidsminister Anniken Hauglies avgang etter Nav-skandalen i høst.
Det er sånn det kommer til å bli. Og hvis denne dagen blir som dager ellers, vil de lydløse meldingene fortsette å tikke inn mens hun sover. Når hun våkner igjen og plukker opp telefonen og ser en melding, kanskje fra en ukjent mann som har mistet inntektsgarantien og som desperat spør hva han skal gjøre, vil hun trolig sette seg opp og begynne å famle rundt på stuebordet, der hun vil finne en penn. Sittende sånn på sofaen, lent over stuebordet, vil hun begynne å notere. Og allerede da, mens hun forsvinner inn i den ukjente mannens kamp, kommer minnet om vårt besøk til å begynne å glippe.
Når det blir kveld, vil hun muligens å ha et vagt minne om at vi snakket om hennes liv og om hvorfor hun ikke klarte å stå i jobb. Men hun kommer neppe til å ta igjen hva som ble sagt.
Elisabeth Thoresen klarer ikke å huske hvem hun snakket med i lunsjen. Til gjengjeld har hun gjort det til sin livsoppgave å huske på dem som blir glemt av samfunnet.
Den desperate mannen kommer også til å være visket ut av minnet hennes da, og Elisabeth Thoresen vil nok svare at hun ikke helt husker hva hun har gjort i dag, hvis noen seinere på kvelden skulle finne på å spørre.
Elisabeth Thoresen står ved spise bordet hjemme i leiligheten sin i Drammen med hendene hvilende på stolryggen. På ei dør bak henne henger små ord som påminnere i hverdagen: «Drit i det!», står det. «Ikke tukle!». «Godt nok!».
– Jeg gjør det enkelt, sier hun og setter fram kopper, en vannkoker og et glass pulverkaffe.
Hun finner fram en penn og begynner å skrive i en av de mange notatblokkene hun har liggende rundt omkring i leiligheten, mens hun leser halvhøyt for seg selv: «Lege etikkrådet. Må ikke glemme!»
– Hva skal du med legetikkrådet?
– Vi vil få dem til å si noe om den overprøvingen Nav driver med av legeerklæringer. Skandalen som rulles opp, er bare en liten del av det.
Det er ikke egentlig det vi jobber med i AAP-aksjonen. Vi jobber med å få en inntektssikring for syke mennesker. Det er den som svikter nå, ikke sant?
Det er mye som har sviktet de siste årene, og en del av det renner inn på telefonen hennes. Facebookmeldinger. Mailer fra desperate mennesker. – Jeg fikk en melding fra en som har flyttet ut i bilen. Han skriver at «hvis jeg er død i morgen, så hils min kjære». Han er blitt syk og har mistet inntektssikringen sin. Nå vet han ikke om han orker mer. Så må jeg finne adressen hans, ringe fylkeslegen og si at de må ta tak! Reform skal bety forandring til det bedre, men mennesket har forsvunnet helt i reformene i dette landet, sier hun.
Det er til henne alle kommer for tida: Folk som ikke lenger har råd til mat. Familier som rakner. Folk som ikke vet om de orker livet lenger.
Mens nasjonen snakker om Nav skandalen, er Elisabeth Thoresen blitt en livbøye for nordmennene som ble glemt av systemet. Hun, en uføretrygdet kvinne på 56 år som bor aleine i en leilighet i Drammen, er blitt et nav for folk som slåss mot Nav.
Da får det ikke hjelpe at hun selv ikke bare har hatt det lett her i livet.
Før vi prøver å forstå hva som skjedde med Elisabeth Thoresen, må vi forstå hva hun slåss mot. AAP, altså arbeids avklaringspenger, er en ytelse for syke med minst 50 prosent redusert arbeidsevne. Nav pålegger utredning og behandling, og avgjør når perso nen er ferdig avklart og om hen skal på jobb eller på trygd.
De siste årene er regelverket strammet inn: Makstida med AAP er redusert fra fire til tre år, færre enn før får innvilget forlengelse, og det er innført en «karenstid», som sier at du, etter at makstida er nådd, ikke kan søke AAP igjen før det har gått ett år.
Terskelen for å få AAP er også blitt høyere, og hvis du ikke rekker å bli ferdig avklart innen tida som er satt, kastes du ut. I stedet for at du da får trygd, havner du i systemet i kommunen din og får sosialhjelp.
Dette siste er bare én av mange ting Thoresen reagerer på: Regjeringen dytter ansvaret for et sykt menneske over på kommuneøkonomien.
– Dette er mennesker som har vært i jobb i ti til førti år. De har betalt trygdeskatten sin på 8,2 prosent. Så utestenges de fra den folketrygda de er pliktig medlem av! sier hun.
Hun sier mange har spurt henne hvorfor hun mener både ministeren og Navsjefen må gå. Det handler ikke bare om skandalen som rulles opp i disse dager, sier hun.
Folk er syke. I stedet for å gi dem er trygt liv, tar de fra dem tryggheten.
– De anerkjenner ikke at det finnes en stor gruppe mennesker som har mistet inntektssikringen sin. De har ikke løftet en liten finger for å hjelpe dem. Hvordan kan vi ha tillit til en ledelse som ikke anerkjenner at det finnes et problem? De bruker for eksempel begrepet «lettere psykiske lidelser», og hva i all verden er det? Folk er jo syke! Det er jo formålet med folketrygda! Noen klarer ikke å jobbe. Og de forstår ikke det. I stedet for å gi dem et trygt liv, tar de fra dem tryggheten, sier hun.
Det er arbeidslinja som råder, mener hun – denne tilsynelatende ukuelige trua på at jobb er noe magisk som får folk friske hvis de bare får dette lille sparket bak.
Hun kjenner så altfor godt til budskapet selv: Følelsen av at jobb er bra for deg, uansett. Arbeid kan være bra for deg, men ikke hvis du er syk, sier hun.
– Når du har influensa, når du har rennemage, når du har så dundrende hodepine at du ikke klarer å løfte hodet, eller så kraftig angst at du ligger i senga i fosterstilling, skal du gå på jobb da? spør Elisabeth Thoresen og løsner litt på neven, som har blitt strammere og strammere knyttet mens hun har snakket.
– Og der. Der kommer mitt engasjement fra. Og det kjenner jeg på. Puh! sier hun og prøver å smile.
– For din del; hva skjedde meg deg?
– Ja, hva skjedde med meg …
En dag i barndommen slo det henne at ikke alle i denne verden har det like greit. Hun husker det godt. Det må ha vært på begynnelsen av 70-tallet. Hun kan ikke ha vært mer enn åtte, tror hun. Hun var yngst i en søskenflokk på fem, og var vant med å arve klær. Ettersom hun var attpåklatt, hadde foreldrene lånt bort et par hvite kunstløpskøyter som fortsatt var for store for henne. De var på vei for å hente dem tilbake. Hun husker den kalde oppgangen og den bratte trappa opp til en liten loftsleilighet, og at hun ble stående og tenke: Bor noen sånn?
Hukommelsessvikten min er grunnen til at jeg i det hele tatt orker å kjempe denne kampen.
Faren var bedriftseier, mora hjemmeværende. Selv om de ikke var rike, hadde de et åpent hus og et trygt hjem. Hun kunne komme hjem og finne vennene ventende på rommet hennes. Da hadde de gjerne fått boller og saft allerede. Hun tenker at hvis du har det godt selv, er det vanskelig å ta innover deg hvordan folk som sliter, har det. Kanskje ligger noe av forklaringen der på det hun mener å se: Et samfunn som mistenker heller enn å hjelpe dem som er syke, og som har glemt helt ut at noen faktisk rett og slett er for syke til å gå på jobb.
– Foreldra mine hjalp en rusmisbruker. Han fikk jobb hos far. Min mor jobba som vakt på krisesenteret. Jeg hadde aldri tenkt på at kvinner ble slått. Når du selv vokser opp i et miljø hvor alt er bra, forstår du ikke at andre ikke har det så ålreit. Men mine foreldre var idealister. Jeg tror jeg tok med meg noe derfra. Jeg har en hang til å ta den svakes parti, sier hun.
Hun kunne selvsagt ikke ane det da, men en dag skulle hun selv bli blant dem som trengte hjelp.
Hun har jobbet i barnehage, med utagerende ungdom, med rus og med innvandrere som trenger hjelp inn i det norske arbeidslivet. Hun ble med tid og stunder utdannet førskolelærer og studerte også veiledningspedago gikk. Etterhvert fikk hun jobb på det hun selv beskriver som et lite og koselig Navkontor.
– Jeg var veileder, og var med å følge opp mennesker, sier hun.
Thoresen innkalte folk til samtaler, og sier hun merket at mange var redde. Hun bestemte segfor at målet hennes skulle være at folk ble løftet av henne, ikke tråkket ned.
– Jeg husker en ung gutt som kom til møtet med ei bøtte. «Jeg er redd jeg skal kaste opp», sa han. Jeg så at jeg satt i en maktposisjon overfor disse menneskene. Det likte jeg ikke.
2. mai 2009 skjedde noe inni hodet til Elisabeth Thoresen. Hun kom inn i stua etter en handletur, satte fra seg varene og ville ta inn klesvasken før det begynte å regne. Da hun skulle snu seg for å gå ut, ville ikke høyre-sida av kroppen bli med.
– Jeg falt – smakk! – rett ned. Jeg klarte å komme meg inn til sønnen min, og han reagerte raskt. Jeg lå på sykehuset den helga, sier hun.
To dager etter hendelsen, mistet hun en nær slektning i en tragisk ulykke. Hun kom hjem fra sykehuset, hadde smerter og nå begynte hun likevel å bruke all sin energi på å stille opp for familien og på å klare å gå på jobb igjen. Seg selv, traumet og sykdommen, ble det lite tid til.
«De lærde strides», sier hun når vi spør hva som egentlig skjedde den dagen. Men én ting er både de lærde og hun selv enige om, sier hun.
– Jeg fikk et lite hjerneslag. Det ble påvist lite blodgjennomstrømming i hodet. Det har ført til hukommelsestap, og til en fatigue, sier hun.
Helsesituasjonen hennes var sammensatt og uavklart. Dermed skulle hun «arbeidsavklares» av Nav.
Selv sier hun at hun har gått med mye smerter i kroppen i mange år før hendelsen. Hun har også hatt alvorlige søvnvansker, og sier selv at hjerneslaget vel kom fra et sted: Hun var allerede sliten, utmattet. I ettertid har hun slitt med mageproblemer og med B12-mangel. I tida som kom etter hendelsen, gjorde hun det hun kunne for å komme seg tilbake til hverdagen som hun var så glad i. Hun fikk redusert stilling, men ble sykemeldt. Hun prøvde seg i jobb igjen, så kom en ny smell. Det gikk fram og tilbake, og så tilbake og tilbake, og til slutt måtte hun kaste inn håndkleet.
– Jeg trosset kroppens signaler. Jeg ville så gjerne. Jeg hadde fine kolleger og trivdes. Jeg ville bare ha tilbake hverdagen min. Det er en sånn skrudd idé som kommer ovenfra om at… Jeg vet ikke… Men syke folk har jo bare ett mål, det er å bli friske! Men i alt du får fra Nav, ligger en trussel: Hvis du ikke fyller ut riktig, får du trekk. Nå har folk mistet penger uten varsel. Vedtaket kommer måneder seinere. Folk blir sykere, sier hun.
Selv mottok hun AAP fra 2010 til 2017, da hun ble ferdig «avklart». Hun hadde prøvd psykiater, søvn-utredning, rehabilitering på Sunnås og hun hadde vært i arbeidstiltak. Hun ville så gjerne, men da hun i 2017 ga opp og søkte uføretrygd, tok det bare 48 timer å få søknaden innvilget.
– Hvordan reagerte du?
– Lettelse, men mest sorg. Det var ikke plass til meg i arbeidslivet, og det var ikke behandling for meg i helsevesenet. Du er kassert, ferdig, utbrukt. Samtidig har jeg hele tida hatt en faen inni meg som sier at «nei, jeg er ikke ferdig, jeg skal bli frisk», sier hun.
En del har kommet seg de siste årene: I dag sover hun med maske og har fått to nye hofter. Smertene har avtatt, men hun har fortsatt dager hun ikke kommer seg ut av senga. Hun prøver å komme seg ut hver dag, noe hunden Sølvi bidrar til. Men når hun kommer hjem igjen etter en liten times vandring, legger hun seg på sofaen. Det gjør hun også hvis hun anstrenger seg og deltar i en debatt eller holder en appell foran Stortinget. Det har blitt en del sånn i det det siste. Hun kan se kvikk og frisk ut der og da, men etterpå går hun rett i kjelleren. Hun sier hun kan styre dagene: Sitte ved spisebordet og svare på meldinger, så ta med telefonen til sofaen når hun er tom for krefter. Der kan hun sove, svare litt på meldinger og så sove igjen. Hun må få alt skriflig, hvis ikke glemmer hun. Noen dager stenger hun alt ute, sier hun.
Elisabeth Thoresen legger seg på sofaen nå også. Hun er sliten, men også glad. Hun har talt for tunghørte ører i mange år, men nå lytter folk.
Du er kassert, ferdig, utbrukt. Samtidig har jeg hele tida hatt en faen inni meg som ikke gir opp.
– Har det løsna?
– Kanskje. Min skade gjør nok at jeg ikke skjønner helt hva jeg har gjort. Det eneste jeg gjør, er å svare mennesker på spørsmål, så forsvinner sakene fra hukommelsen.
Hun sier hun ikke husker hvilke medier hun har snakket med. Det vil si: Dagsavisen husker hun. Journalisten deres har gjort en kjempejobb. Og så var TV2 innom, sier hun og gnir seg i øynene og peker mot noen planter i vinduet ved siden av tv-en.
– De plantene pleide å stå ute før. Jeg mener jeg tok dem inn dagen før TV2 kom, sier hun og trekker teppet opp til haka og gjesper.
Hun begynner å bli sliten. Vi takker for oss, og hun setter seg opp i sofaen og følger oss ut til gangen.
– Når dere har dratt, kommer ikke jeg til å huske hva vi har snakket om. Jeg kommer til å huske at dere var her, men så glipper det for meg. Men, men. Hukommelsessvikten er jo grunnen til at jeg i det hele tatt orker å kjempe denne kampen, sier hun.
– Når jeg lukker telefonen, er de tragiske historiene blåst bort. Hvis ikke de var det, hadde jeg aldri holdt ut, sier hun og ser på telefonen.
Der har en endeløs rekke meldinger fra nordmennene vi glemte, dem som slåss mot systemet, bygget seg opp mens vi har pratet. Hun skal nok hjelpe dem, én etter én, før hun skal glemme dem igjen, én etter én. Men først må Elisabeth Thoresen hvile.
Tidligere publisert i Klassekampen. Gjengitt med tillatelse.
