Last updated on 6. september 2019
Etter et halvt år som ufør, sliter jeg fortsatt med ruinene av mitt tidligere liv. Et liv som er totalt ødelagt av NAV i løpet av de nesten seks årene på AAP, hvor jeg var prisgitt en ny og borgerlig regjering, forskriftsendring, lovendring og Nav´s interne, meget rigide regler og arbeidsbeskrivelser – i den rekkefølgen.
Seks år uten kontroll på eget liv, i nådeløse møter med nedlatende og inkompetente veiledere, som hadde sin helt egne tolkning, og praksis, av de rigide reglene og arbeidsbeskrivelsene. Seks års fullstendig nedverdigelse, etterlatt med et knust selvbilde og totalt ribbet for menneskeverd. Seks år var det som skulle til, for at et uakseptabelt og sendrektig NAV-system, med saksbehandlingstider som ingen ende tok, hadde malt både meg, min familie og mitt liv i tusen knas. Seks års rasering av mitt liv, min tilværelse og min trygghet. NAV-kverna malte sakte men sikkert hele min tilværelse i småbiter.
Av gjesteskribent Janne Kirknes
Livet ble brutalt ødelagt av et system som ikke fungerer, og en offentlig etat som ikke ivaretar sitt samfunnsoppdrag. Slik NAV er bygd opp og organisert som system, virker det stikk mot sin hensikt. I stedet for råd, veiledning, bistand og hjelp for sine besøkende brukere skaper NAV i dag stengsler, hindringer og ugjennomtrengelige murer for å unngå menneskelig kontakt mellom bruker og NAV lokalt.
Resultatet av møtet med NAV som forvalter av vår felles folketrygd og meg, ble at jeg etter nesten 40 år i arbeid nå må leve resten av mitt liv i økonomisk ruin, fattigdom, nød, enda mer sykdom og elendighet. Et NAV som skulle forebygge og hjelpe ifølge lovverket, men som gjorde, og fortsatt gjør, det motsatte. Et NAV som dermed skapte, og fortsatt skaper, totalt uhåndterlige vanskeligheter og utfordringer i livet mitt. Et NAV som fra første møte, effektivt og uten menneskelige hensyn, fratok meg alle muligheter jeg ennå hadde til fortsatt å være i selvforsørgende arbeid. Selv om jeg da fortsatt levde det jeg i dag betegner som et relativ friskt liv.
EN SJOKKOPPLEVELSE
Jeg har møtt et NAV som sakte, men sikkert, har kvernet meg istykker. Et NAV som har ødelagt alle forutsetningene jeg hadde for å forsørge meg selv, slik jeg har måtte gjøre siden jeg var 14. Etter nesten 40 år i arbeidslivet, 40 år med innbetalt avgift til folketrygden, kom opplevelsen av å miste alle rettigheter til vår felles forsikringsordning, som et altoppslukende, altomgripende, rett og slett som en eksistensiell sjokkopplevelse. For den forsikringen jeg skulle leve av, betale regninger med og kjøpe mat for, fantes plutselig ikke lenger.
Ordningen hele verden misunner oss, og som jeg var hundre prosent sikker på ville ivareta meg om jeg skulle bli syk eller skadet slik at jeg ikke kunne jobbe, var plutselig bare borte vekk. De pengene hadde Regjeringen bestemt at jeg ikke lenger hadde noe rettigheter til, eller behov for. Derfor tok de eksistensgrunnlaget i fra meg med et pennestrøk. Fordi en borgerlig regjering med Høyre i spissen har hatt som sin skjulte agenda de siste seks årene å fjerne folketrygden en gang for alle, har partiene med flertall på bakrommet, gjort hensynsløse kutt som rammer de aller mest sårbare menneskene i samfunnet vårt. De har gjort det for å få statsbudsjettet i havn, og slik at skattelette til de rikeste blir det prioriterte.
DEN DÅRLIGE SAMVITTIGHETEN
Slik de i Høyre har hatt i sitt prinsipp-program siden 1967 da folketrygden ble opprettet, og bare Høyre stemte imot. Siden har de taktfast, og sikkert som banken, stemt imot alle utvidelser og forbedringer for de innbyggerne som har behov for folketrygden vår. Derfor strever jeg. Ikke med AAP eller NAV, men med livet…
Hvem er jeg? Hva betyr jeg? Hvorfor lever jeg? Hvordan finner jeg styrke? Hvilken rett har jeg til å leve? Har jeg noen rett til å legge begrensninger på livene til de jeg elsker aller mest? Det er den dårlige samvittigheten som er verst, sammen med den blytunge erkjennelsen av at jeg er en belastning for dem. Disse dagene hvor krefter og energi er fullstendig, og totalt fraværende, og bare det å kle på seg er en uoverkommelig oppgave.
Disse dagene som er så uendelig lange, uten at jeg kan gjøre noe som helst med det… Disse dagene som er så vonde, hvor nederlaget er fullstendig og utslettende, og kollapsen er total. Disse dagene hvor ethvert forsøk på sittende stilling i mer enn fem minutter resulterer i flere døgn med kontinuerlig oppkast, deretter noen dager med ukontrollerbar diare, før sykehusinnleggelsen er et faktum…
For det er det som skjer når man er 164 cm, og etter seks år med NAV, bare veier 34 kg.
SØVN IKKE ET ALTERNATIV
Disse dagene er det så alt for god tid å tenke. Alle verstefalls-tankene bobler til overflaten, følelsene av bekymring, angst, redsel og panikk, er faste følgesvenner. For søvn er ikke et alternativ. Ikke før kollapsen er et faktum etter 9-10 døgn, og en velsignet bevisstløshet inntrer et par timer…
For hvem kan sove med brekninger 24 timer i døgnet, en kvalme som ingen medisin i verden kan kurere, med smerter som aldri slipper, og et altoverskyggende ubehag forteller at kroppens vitale funksjoner er i fullt opprør, og i ferd med å kollapse totalt. Det er disse dagene jeg tenker at jeg ikke orker dette livet mer.
I denne drømmeaktige følelsen av intet, da man hverken er våken eller sover, i de små millisekundene mellom de to tilstandene, da ingen ubehag eller smerter eksisterer. Det er da ønsket om å oppleve livet, igjen kommer tilbake. Ønsket om å føle overskudd og glede, slik det var før sykdom tok over all styring på livet. Slik det var da kreftene strakk til og alt var greit, slik det var da overskuddet struttet, og ingen oppgave var uoverkommelig.
Det er disse millisekundene jeg kjenner den sterkeste følelsen jeg noensinne har kjent… Viljen til å leve. Kampen for å komme seg tilbake til et liv som gir mening føles lang og endeløs. Den føles uoverkommelig, men viljen til å ta livet tilbake, er så ubeskrivelig sterk…
VIL GJERNE LEVE
Jeg vil så gjerne være, jeg vil bety noe, jeg vil så gjerne leve, jeg vil så gjerne ha styrke igjen – og jeg vil ha tilbake min rett til å bestemme over livet mitt selv.
Men aller mest vil jeg ta vekk bekymringene til de som er glad i meg, slik at jeg ikke lenger legger begrensing på deres livsutfoldelse. Slik at de kan leve sine liv, fritt og uten redsel for at noe skal skje med meg i den tiden de gjør det de ønsker. Derfor finner jeg krefter jeg ikke har, styrke til å sette meg opp i senga og reise meg, kle på meg og stelle meg. Enda en gang. Hvor mange ganger det har blitt nå, vet jeg ikke lenger.
Jeg bare vet at jeg vil kjempe til jeg ikke lenger har de kreftene jeg trenger for å sette meg opp i senga igjen. Jeg vet jo at det ikke vil gå så mange måneder før jeg må gjennom den samme runden en gang til, og kjenne på den samme fullstendige håpløsheten igjen, ennå en gang. Men det tenker jeg ikke på nå, den tid den sorg. Kampen for å ta livet tilbake er i gang. Selv om jeg vet så inderlig godt at det aldri vil bli som før. Jeg vil aldri bli frisk, og jeg vil aldri greie å jobbe igjen. Sorgen og savnet etter det gamle livet er ubeskrivelig.
Men jeg vil leve, og jeg gjør så godt jeg kan…
Du kan diskutere denne artikkelen i aksjonsgruppas Facebook-gruppe
