Her er årets 1.mai-appell fra AAP-aksjonen, skrevet av aksjonsleder Elisabeth Thoresen.
Vi lever i en utrygg verden. Krig, folkemord og ustabile ledere preger nyhetsbildet. Og midt i alt det grusomme som skjer globalt, glemmer vi mye av det som skjer her hjemme – med våre søsken, venner og tidligere kollegaer.
Jeg står her for 3. året på rad og holder her på mine to tidligere appeller. Det handler om hvordan syke og uføre blir sviktet i vårt samfunn.
Vi i AAP-aksjonen kjemper for de usynlige, de stemmeløse – de syke og uføre som gjerne har et arbeidsliv bak seg. Vi varsler, driver aksjonsforskning, stiller de kritiske spørsmål, ber om å bli hørt, men opplever en kald skulder.
Fagforeningene har ingen klar stemme som tar uføre i forsvar eller står på vår side for å få hevet de statlige ytelsene.
Mediene skriver om de tåredryppende historiene, men å skrive om hva som forårsaker problemet, som systemet nav med sine lover, rundskriv og arbeidsrutiner, det vil de ikke. Det er som om dette blir for vanskelig å dykke inn i.
Våre politikere har en stor nav-vegring. De vil ikke ta i dette. Så derfor kan også Nav få fortsette sin hjemme alene-fest, som Per Olaf Lundteigen beskrev det.
Nav er en egen stat i staten som følger sine egne regler. Det viser også tilsynsrapporter.
Nav er gode på å beklage, lover bot og bedring, men fortsetter som før, og nå har de pyntet på det hele med to nye direktører med millionlønn. En egen direktør for brukeropplevelser og en velferdsdirektør.
AAP-aksjonen har nå avdekket nav-ansatte sin manglende kompetanse og de elendige kommunikasjonslinjer innad i nav. Og når det mangler grunnleggende kompetanse, er det heller ikke rart at syke og uføre blir utsatt for strukturell vold og store psykiske belastninger i nav systemet.
Vi har varslet gjentagende ganger om at faren for selvmord er svært høy hos AAP mottakere.
Vi forteller om de som står uten en inntektssikring i uker og måneder mellom to AAP løp. Det tar for lang tid å bli ferdig avklart.
Om hvordan nav må være den største misbrukeren av vårt alt overbelastede helsevesen, med sitt lovverk og krav om uttømmende utredning og behandling.
Og ikke for å glemme, alle de pengene som blir brukt på helt unyttige arbeidsmarkedstiltak hos private aktører som tjener seg søkkrike.
Men ingen tar tak i våre varsler. Det er ingen vilje til endring å spore fra våre myndigheter. De vil heller gjøre mer av det vi vet ikke virker.
Det er som om alle har en iboende nav-angst. Ingen vil legge seg ut med denne etaten, og nav får alltid siste ord.
Flere syke og uføre med og uten barn forteller nå at de har fått beskjed fra nav om å flytte til andre leiligheter med lavere leie. Dette er leiligheter som ikke eksisterer.
Vi har også den alvorlig syke som er kastet ut av eget hjem. Inntekten rakk ikke til fellesutgiftene, men nav har råd til å betale midlertidig bosted med over 30.000 kroner i måneden.
Bostøtten treffer ikke godt nok og er for lav.
Kirkens bymisjon skrev i mars måned at rekordmange er nå uten fast bolig. Når skal vår regjering forstå at de må kaste mer penger på problemet fattigdom?
De statlige ytelser har ikke fått noe løft som har gitt en økonomisk bedring. Ytelsene holder ikke tritt med prisstigningen og alt for mange syke og uføre har fortsatt ikke penger til de løpende utgifter og mat på bordet.
Vi hadde forventet mer av en rød – grønn regjering.
Vi trenger politiske partier som vil gå til valg i år for å:
– Utarbeide en ny sosialpolitikk som er bygd opp om forskningen og kunnskapene som fremmer god helse, menneskelig utvikling og læring
– Som vil utarbeide en ny NAV-reform hvor ansatte har rett kompetanse med respekt og medmenneskelighet.
– Som vil utarbeide en lovendring som gir syke rettigheter – ikke plikter de ikke kan oppfylle
– Som vil ta syke ut av Nav
– Som vil gi grunnbeløpet et løft – så folk kan leve verdige liv
– Og la uføre få tjene 1 G før trekk i trygd.
Dette er våre krav til de politiske partier. Dette er en kamp for deg, for dine barn og barnebarn. Dette er arbeiderkamp.
Gratulerer med dagen.
Takk for meg, og:
Gi oss tryggheten tilbake
