Etter at den amerikanske forfatteren Barbara Ehrenreich fikk kreft tok hun et skikkelig oppgjør med alle guruene som forfektet at en kunne greie det meste bare en var positiv nok. Moralen her kan lett bli at hvis du ikke får det til (at du dør av kreft) så har du ikke vært positiv nok. Hun skrev en bok om hvordan den positive tenkningen hadde ødelagt Amerika.
Av Rolf Rønning, professor i sosialpolitikk
I dag er en variant av denne tenkningen i ferd med å gjennomsyre velferdstjenestene våre. Den danske forskeren Mathias Herup Nielsen har skrevet en bok om dette med tittelen «Optismismens politikk», med undertittelen «skabelsen af uværdigt trengende borgere». Hovedfokuset i boka er de som har falt ut, eller er i ferd med å falle ut, av arbeidsmarkedet. Forfatteren har gjennomgått offentlige dokumenter om arbeidsinkludering over tid og finner et markant skifte.
Tidligere ble de som sto utenfor arbeidsmarkedet, men vurdert til å ha arbeidsevne, inndelt etter de problemene som vanskeliggjorde arbeidsinkludering (fysiske handikapp mv.). Nyere utredninger fokuserer i stedet på at de fleste har muligheter. Mange av oss vil si at dette er positivt, at vi egentlig alle har muligheter.
Jeg kjenner fra vårt distrikt til undersøkelser som dokumenterer at mens skoleverket fokuserer på det elevene ikke kan, så fokuserer sosiale entreprenører, som har hjulpet mange i drop-out gruppa tilbake i utdanning eller arbeid, nettopp på det den enkelte kan. Men det betyr ikke at alle kan komme ut i arbeid, eller er klare for å ta utdanning, i hvert fall ikke uten at de kan få nødvendig hjelp og oppfølging.
Det vi ser i flere land nå er at den positive tenkninga, også hos oss, brukes til å redusere hjelp og støtte til de som trenger det, fordi politikerne argumenterer for de fleste jo egentlig har ressurser til å greie seg sjøl. I alle velferdssystemer trekkes det en grense for hvem som er verdige og hvem som er ikke-verdige mottakere av de ulike hjelpetilbud. «Alle har ressurser»-tenkninga legitimerer at vi trekker denne grensa slik at det er få verdige trengende.
Hvis ordningene er for gode bidrar det nemlig til at noen som kunne komme ut i jobb «velger» å gå på stønad. Og hvis det er slik at mange trenger et puff for å komme i arbeid, så skjønner de sikkert alvoret hvis vi de mister ytelsene sine, slik at de må selge hus og evt. annen eiendom. En stor svakhet ved dette resonnementet er at vi tar for gitt at det er arbeid til alle som vil, sjøl om de ikke kan yte for fullt.
En stor svakhet ved dette resonnementet er at vi tar for gitt at det er arbeid til alle som vil, sjøl om de ikke kan yte for fullt.
Herup Nielsen dokumenterer at denne innstrammingen har skjedd i Danmark, og vi har dokumentasjon på at tenkningen er dominerende også i andre land, som England og USA. Fra USA har vi studier som dokumenterer hvordan ansatte blir premiert etter hvor lite de har utbetalt i hjelp eller stønad. Også svenskene har skrudd til de sosiale stønadsordningene. I et svenske-norsk prosjekt om sjukefravær oppdaget vi at langtidsjukmeldte kunne bli «utforsikret», dvs. at de hadde brukt opp sine stønadsmuligheter og måtte selge unna sine verdier før de kunne få hjelp til livsopphold. For personer med et langt arbeidsliv bak seg opplevdes dette som meget ydmykende.
I Norge er vi nå i ferd med å komme etter våre nordiske naboer når det gjelder å gjøre livet vanskelig for dem som trenger hjelp. De siste åra har flere ytelser blitt redusert slik at vi sparer på de svakes bekostning. I stedet for aktiv støtte skal de nå stimuleres til å greie seg sjøl gjennom at de får en forverret livssituasjon. Et eksempel er at perioden en kan få arbeidsavklaringspenger (AAP) er redusert fra fire til tre år.
Dette har allerede vist seg å føre til personlige tragedier for mange, som må selge unna det de eier før de kan få hjelp til livsopphold. Og det hjelper ikke med attester fra fageksperter på at en ikke har arbeidsevne. NAV kan overprøve slike og sende folk på nye utredningsrunder. I mange tilfeller kan presset fra Nav om å yte (enda) mer virke helt mot sin hensikt; vi intervjuet en person som mente han greide å arbeide 50%. NAV sa det var for lite og presset han, med det resultatet at vedkommende falt helt ut av arbeidslivet.
Troen på at de som har lite skal oversvømme arbeidsmarkedet hvis de fratas det lille de har, er sjølsagt rein ideologi og uten dekning i faktiske forhold.
Troen på at de som har lite skal oversvømme arbeidsmarkedet hvis de fratas det lille de har, er sjølsagt rein ideologi og uten dekning i faktiske forhold. Som dokumentert gang på gang; politikerne tror ikke at dette gjelder dem når de innvilger seg sjøl etterlønn og gode bonuser. Både i kristendommen og Islam er det et moralsk krav at vi skal hjelpe de svakeste i samfunnet. Men i et samfunn hvor flesteparten lever godt og trygt, virker ikke det å være en politisk vinnersak.
Velferdsstaten vår er i ferd med å bli de svakes motstander.
Foto: Illustrasjonsfoto