Den 16. februar 2020 skrev Erna Solberg på Facebook: «Vi som bor i Norge har på mange måter trukket vinnerloddet. Som ung hadde jeg og mine venner få bekymringer. Vi visste at det fantes et sikkerhetsnett – velferden».
Jeg er takknemlig for at det finnes mennesker som vokser opp med få bekymringer. Selv hadde jeg mange. I barndommen ble jeg utsatt for seksuelle overgrep over flere år, følte meg aldri trygg, og var ti år gammel første gang jeg ville ta livet mitt. I dag er jeg voksen og har dissosiativ lidelse og kompleks posttraumatisk stresslidelse etter alvorlig traumatisering. Du er alvorlig syk, sier fastlege og spesialister på døgnavdeling og poliklinikk. Riktig ytelse for deg er økonomisk sosialhjelp, sier Nav. Etter fem måneders innleggelse på døgnavdeling er det viktig for deg med ro og forutsigbarhet og du vurderes å være 100 % ufør, sier spesialist. Behandler har ikke noe med vurdering av folketrygdloven, sier Nav. Er det dette som er velferd, Erna?
Jeg er i karenstiden for arbeidsavklaringspenger etter at jeg i fjor nådde makstiden, og lever nå på sosialhjelp. For flere år siden ble jeg frisk fra en spiseforstyrrelse jeg hadde hatt siden ungdomsalderen, men jeg har dessverre tålt karenstiden dårlig. «Hvordan skal jeg klare å leve av 5150 kr i måneden?» spurte jeg meg selv i sommer. «Slutt å spise», svarte min gamle venn spiseforstyrrelsen – og nå gir den meg kontroll i en ukontrollerbar hverdag.
Arbeidslinja har ført meg nærmere selvmordslinja.
Jeg lurer på om logikken til arbeidslinja er at dette året i fattigdom skal stimulere meg ut i arbeid? I så fall kan jeg informere om at det å leve i avmakt på et eksistensminimum med levering av kontoutskrifter hver tredje måned ikke på mirakuløst vis har gitt meg bedre arbeidsevne. Tvert imot har det gitt meg tilbakefall av spiseforstyrrelse, alvorlig depresjon og forverring av allerede alvorlige traumesymptomer. Arbeidslinja har ført meg nærmere selvmordslinja.
Som overgrepsutsatt trakk jeg ikke vinnerloddet som barn, og det såkalte sikkerhetsnettet som skulle fange opp taperloddet mitt er møllspist og full av hull. Det å være i karenstiden har for meg forverret uutholdelig skam og avmakt – de samme følelsene som slo rot i meg etter årevis med misbruk i oppveksten. Mens jeg i løpet av mine 15 år i psykisk helsevern har fått utrolig god hjelp til å begynne å luke, gir de nye AAP-reglene grobunn og vekst til mitt fordervede rotsystem av selvforakt, skam og avmakt.
Jeg prøver å ikke bli bitter, men jeg lurer på hvordan det kjennes ut inni menneskene med god lønn, trygt bosted og god helse når de gjennomfører politiske endringer som dytter syke mennesker utenfor stupet. Vet regjeringen at det er det de gjør? Eller klarer de å gjemme seg for sannheten bak flotte ord om velferd, likeverd og fellesskap? Hvis du er takknemlig for velferden som ga deg få bekymringer når du var ung, Erna – hvorfor raserer du den nå?
Selv vet jeg ikke hvor lenge jeg klarer å stå på kanten av stupet på denne måten, godt på vei inn i avmakten og ned i avgrunnen. Kreftene mine synger på siste verset. Jeg håper at reglene om karenstiden gjør det samme.
Denne kronikken ble skrevet og sendt inn til debattredaksjoner i mars 2020, men ble aldri tatt inn. Kronikkforfatteren har nå blitt innvilget 100 % uføretrygd etter et år i karenstid, og på grunn av symptomforverring i løpet av året på sosialhjelp er hun per dags dato igjen innlagt på samme døgnavdeling hun ble utskrevet fra rett før hun mistet arbeidsavklaringspengene i 2019.